DAGBOK KILIMANJARO 21. SEP. - 2. OKT. 2022
Her er bilete frå turen - både frå fjellet og safarien. Les blant anna Torhilds lange og fine dagbok-innlegg lenger nede på sida.
LAURDAG 1. OKTOBER
Safari-time!
Tidlig torsdag morgen satte vi kurs fra Arusha mot Tarangire nasjonalpark, tre-fire timers kjøretur unna. Landskapet vi passerer i landcruiserne veksler mellom karrig og frodig. Vi kjører forbi bananplantasjer, kaffeplantasjer, irrgrønne rismarker, før store golde sletter plutselig dukker opp.
– Det har vært tørt i år, kommer det fra vår safariguide Fredrick.
Magre kyr, brune, svarte, hvite, spankulerer bedagelig over motorveien. Bilister i 80 km/t bremser opp. Bak flokken går en masai eller to, driver flokken videre. Under regntiden feiter kveget seg opp igjen. Barn i skoleuniform passerer vi stadig vekk. Noen, kanskje ikke eldre enn 4 år, gjeter både kyr og geiter. Små barnehender vinker til oss og smiler, roper jambo.
Når vi ankommer Tarangire er det tid for lunsj. Forventningsfulle søte, småfrekke aper, aner en sjans til å få ordnet seg en banan eller noe annet snacks fra intetanende turister. Her gjelder det å lukke alt av vinduer i bilen og holde godt på sekk og vesker. Lunsjen går unna uten apedramatikk, og vi setter oss i bilene. Antiloper er det første vi møter på. Klikk, klikk, knips, knips. Kameraene går. Fredrick har løftet opp taket på bilen. De som har store linser får lett knipset dyrene i sitt naturlige habitat.
Vi møter på noen «pumbaer», også kjent som vortesvin. Snuter borer seg ned i bakken mens de kneler. De har ferten av noe. – De er bare snacks for løvene, bemerker guide Fredrick, mens han gir oss inngående kunnskap om de litt hissige «grisene» «Timoner», surikater, er det også flere av, men de synger ikke hakuna matata. Og de henger ikke med vortesvinene.Fredrick øser av kunnskapen sin mens vi svinger oss gjennom parken. Plutselig dukker en flokk elefanter opp. Kjent som parkens ingeniører, ettersom de stadig «endrer» på parken ved å velte og flytte trær, samtidig som de graver seg frem til vann med snablene sine i tilsynelatende tørre kulper. Det får de andre dyrene glede av. Baobab-trærene er favoritten, de får ikke stå i fred, de står med halvnakne stammer etter elefantene.
Tre-fire jeeper har stoppet opp. Fredrick henger seg på, og kjører tett inntil de andre bilene. Noen har sett noe. Og der, oppi et tre, ser vi fire store, lodne labber. En full mage henger tungt ned mellom to greiner. En løvinne dvasker seg i trehøyden, hviler etter det som nok har vært et tilfredsstillende måltid. Hun enser oss ikke. Hun gaper stort når hun gjesper.Vi kjører videre. Ser stripete «hester», og gnu som holder seg sammen med dem. De melder varsku til hverandre om det er fare på ferde.En stund senere er flere biler igjen stoppet opp, langt unna henger en leopard i et tre. Men det blir ikke bildemuligheter.
Fredrick må bremse. En sekretær-fugl strekker galant på beina og sprader ut foran bilen. Navnet kommer av fjærdrakten, som er svart nede, hvit oppe.Det er på tide å kjøre mot hotellet, og vi er fornøyde turister, som har fått se mange av de rare dyrene i Afrika.
Neste morgen starter grytidlig fra hotellet Farm of dreams. Det er som å komme til en annen verden når vi passerer de høye, bevoktede hotellportene. Utenfor lever mange i fattigdom og det er rødt støv overalt som virvles opp av trafikken. Det høye jerninnholdet i jordsmonnet sørger for fargen, men er samtidig veldig næringsrik.
Vi skal til Ngorongoro-krateret, der det skal være et enda rikere dyreliv enn Tarangire. Vi håper på flere løver, kanskje en gepard. Forventingsfulle hiver vi oss i jeepene. I dag blir det afrikansk massasje, ifølge Jarle - veistandarden er så som så et stykke. Vi humper avgårde, slenges litt hit og dit i setene.Opp, opp, opp. Og der når vi utsiktspunktet hvor vi kan se ned på det enorme krateret. Det ser nesten ut som en optisk illusjon. Det er mye frodigere her enn i Tarangire. Vi kjører forbi en jungel av trær i ulike varianter, selv liker jeg best akasietrærne, de er formet som en paraply, og svært karakteristiske for det afrikanske landskapet.
Jone i vår bil kan nesten like mye om dyrelivet her som guiden Fredrick. Han ser lett forskjell på om det er en Thompson eller en Grant Gaselle.Etter å ha passert flokker med buffaloer, gnu og zebraer så langt øyet kan se, har en lang rekke med biler stoppet opp. En diger buffalo står med langstrakt hals i frys-posisjon. Han har fått øye på noe vi ikke ser. Det har også zebraene. Vi kjører nærmere. Og der, på sletten ligger en løvinne og en løve sammen og skuer utover. Rett bortenfor ligger en enslig løvinne og betrakter «paret». De enser ikke bilene, eller oss. Ifølge guidene har løven valgt seg ut denne hunnen for parring. Har hun valper fra før med en annen løve, dreper han de.
Vi kjører videre. Tåken har lettet, solen varmer godt gjennom en litt kjølig vind. Det ryktes at vi også skal få se både neshorn og flodhest. Vi kjører forbi flamingoer. Bushbucks.Et skilt viser veien til the hippo-pool. Der ligger mer enn et titalls flodhester og kuler an i vannet. En liten flodhestunge kaver litt rundt og får kjeft av de «voksne» som vil ta livet med ro. Dagen går mot slutten. Inntrykkene og opplevelsene er mange. Men ennå har vi ikke hverken sett eller hørt snurten av hyener, som jeg hadde sett aller mest frem til. De ler jo så fornøyelig utspekulert i Løvenes Konge. Jeg spiller litt på at de liksom har en sånn artig latter. Øyvind er ikke overbevist, Disney ødelegger virkeligheten, sier han. Vi andre ler.– Hyene er her, lover Fredrick.Han får rett. Først ser vi en sjakal, litt lik reven vi kjenner hjemme. Så, langt unna, ved en vannbredde, lusker det noen på fire ben. Hyener. Fredrick stopper bilen. Skal vi ha sjans til å se de, må vi stå stille. Kikkerter hentes frem, og vi teller kanskje fire stykker.
Nok en dag med mange inntrykk og opplevelsen av et utrolig rikt dyreliv, går mot slutten. Dagen blir avsluttet med en scene utenom det vanlige (for oss nordmenn vel og merke). Ved utgangsporten for parken får bilen ved siden av oss besøk. To store bavianer svinger seg inn den åpne takluken til tre passasjerers store forskrekkelse. Noen guider kommer til for å skremme bort apene, mens turistene hiver seg ut av bilen. Vi ler høyt, er litt forskrekket selv, og sørger for å sjekke at alle vinduer er lukket. Oppsummert har vi hatt to unike dager på safari i Afrika. Det ble mye å skrive hjem om. I dag har vi vi vært på en liten sykkelsafari, besøkt bananplantasje, treskjærere, et lokalt marked og fått smake på røde bananer. Vi slappet av på et Indiana Jones-inspirert hotell før vi satte kurs mot flyplassen. Nå venter vi på boarding. Det skal bli godt å komme hjem også.
Takk for oss Afrika, asante sana!
- Torhild
FREDAG 30. SEPTEMBER
Etter en lang nedstigning i løpet av to dager kunne vi endelig feire med brus, øl og champagne før vi satte snuten mot det Jarle hevder er det beste indo-italiano pizzastedet. Latteren og praten sitter løst mens vi koser oss med ganske god pizza og kanskje klarer vi ikke helt å ta innover oss hva vi faktisk har oppnådd! Vi drar så videre til hotell Aishi hvor en etterlengtet dusj venter! Håret står til alle kanter, og man er ikke sikker på om man har fått farge i ansiktet fra sola, eller støv. Helt til man titter ned på dusjgulvet og innser at vannet er ganske så mørkt. Det blir en tidlig kveld på de fleste da programmer fortsatt starter grytidlig og første dag med safari venter på oss. Og for en første dag! Etter en 3-4 timer biltur med et obligatorisk snackstopp kjører vi inn i Tarangire nasjonalpark og blir møtt med en gang av en impala. Ikke nok med det får vi se Timon og Pumba som henger ved et vannhull, en gjeng med elefanter som leter etter vann og tar seg et velfortjent gjørmebad, sjiraffer som rager over oss alle, sebraer som majestetisk gresser i ro, en leopard som henger i et tre langt i det fjerne, og stjerna av de alle; en løve som heldigvis er god og mett og tar seg en lur i et tre noen få meter fra oss. Vi kan trygt si at denne turen er full av opplevelser og inntrykk som ikke blir glemt, og det beste av det hele er at vi har fortsatt noen dager igjen!
Hilser til alle kjente og nære fra alle i gruppa!
Ps. Vær forberedt på en masse prat om fjell, teltliv, hodepine, Almas pannekaker, stigning, varmeflasker, slit, mr bossman, jambo, løver, elefanter, zebraer, varme, kulde og mye mer når vi kommer hjem!
Mange klemmer fra Monica Celine
28. SEPTEMBER
Oh what a night!
En gladlåt fra annet århundre som har likhetstrekk med vårt døgn. En herlig gjeng ble vekket kl 02, og vi fikk god frokost, med våre boller med sukkerstrø. Forventningsfulle, passe våkne satte vi igang turen til topps kl 03. Morningen inneholdt "let seg frem i mørket", mange kuldegrader og etterhvert allsang med våre dyktige guider og bærer.Etter mørke kommer lys . Morgensol over Afrika fra Kilimanjaro er virkelig spektakulært, - selv om jeg hjemme i Norge tenkte at hva kan være så spesielt.. bilder kommer senere.Veien opp til toppen gikk i musekritt, så jevnt og fint, og formelen for å komme opp med mindre du heter Jarle - Jarle er foran og bak oss der vi går i rekke, lager god stemning og motiverer når det trengs.Veien opp til toppen var drøy. Noen flyttet grenser for hva de klarer og andre møtte fysiske grenser de ikke visste de hadde.Det var en meget fornøyd ekspedisjon som jublet når vi kom til Uhuru Peak - "Toppen" ekspedisjonens mål. Stor stemning og klump i halsen for både oss og guider. Stille tanker og fantastisk utsikter igjen. Og fremdeles tidlig på dag.Guidene fortjener igjen en stor takk, de fulgte opp alt fra hvilken stein du skulle trå på i mørket til bokstavelig å hjelpe hver enkelt når det var tungt underveis. Deres rungende allsang oppover bakken, i mørket, forblir på "topp 10".En heftig natt og toppstøt ga seg utslag i hjemlengsel, svimmelhet og litt forskjellig. Vi toget ned til campen i en lang sandsklie. Snublet inn i leiren og flatet ut på liggeunderlag. Her forflyttet den enkelte seg inn i alt fra lykkerus til total utmattelse.Ingen lange hvileskjær hos Jarle, så i 15 tiden var det pakking, mat og ut på tur igjen. Vi er nå på Millenium, 3780 meter over havet. Blant grønne vekster igjen, utrolig støvete er vi, og klar for middag om litt. Et lite vendepunkt på reisen i kveld, siste middag i det blå teltet, siste tannpuss og dobesøk i telt på Afrikas flotte fjell, siste ut å se på stjernehimmel i et fantastisk landskap her ved Kilimanjaro.
Vi ser fram til en natt med god og lang søvn.
Hilsen fra det beste team ever ! Pålitlig referanse frå sjefsguiden :)
- Jon-Atle
27. SEPTEMBER
Fantastisk dag på Afrikas tak !
Nydeleg vær og gode forhold. 14 av 16 på toppen. Meir info og bilete kjem i morgon - no skal me SOVE.....
- Jarle
26. SEPTEMBER
En oppdatering fra Pia på dag 5. Dagen starter helt nydelig i Karanga Camp, med strålende sol. Det kjennes spesielt godt etter regn og snø i går kveld. Frokosten ble servert ute i dag igjen og stemningen er veldig god i gruppa. Utrolig godt å få servert varme pannekaker i 4000 meters høyde, som smaker like godt som hjemme, og med en helt fantastisk utsikt. Jeg klyper meg i armen hver dag, kan ikke tro hvor heldig jeg er som er her nå. Ikke minst siden jeg våknet og var i temmelig skrøpelig form på dag 3. Da var det bare å gå til medisinmann Jarle og ta imot alt som kan hjelpe. Og det gjorde det! Formen var betydelig bedre dagen etter og knallbra i dag. Vi startet med en slak oppoverbakke i dag før det flatet ut et stykke. Så bar det oppover igjen. Halvveis ble vi møtt av kjøkkengruppa som serverte oss varm te og kokken Almas’ deilige sukkerdonuts. For en luksus! Når vi kom til Barafu Camp ble vi møtt av mange lykkeønskninger fra folk på vei ned fra toppen. God motivasjon før toppstøtet. Vel framme i Kosovo Camp ble vi møtt av bærerne som heiet oss fram med fistbumps og ønsket oss velkommen med kjeks og mangojuice. De gutta er GULL, de tar så godt vare på oss. Deretter tok en liten gruppe av oss en runde med uttøying ledet av Monica Celine. Så var det bare å slappe av, pakke om, spise et deilig måltid bestående av en kyllinggryte og pannekake, og lade opp til toppstøtet som er i natt. Vekking 02.00. Forventningene er høye og motivasjonen i gruppa er på topp, så dette klarer vi! Stor klem til alle der hjemme som heier på oss! Klem fra Pia. Overlater til slutt ordet til Monica Celine som har en helt spesiell hilsen. Tia hilser spesielt til Chulito, Perezoso, Jabari og Emira
- Pia
25. SEPTEMBER
Jambo!
For noen, inkludert meg selv, kjentes høydemetrene godt på kroppen i går. Sjeldent har det føltes så godt å få frokosten i retur. Men - en god natt søvn gjør som kjent underverker, og vi fikk sove en time ekstra på morgenkvisten i dag.Å bli vekket med te eller kaffe mens vi varmer oss i soveposen før frokost, er vi blitt godt vant til. Så mange forventer nok ekstra oppvartning når de kommer hjem ;) Nå er klokken nærmere 18:00, og vi sitter en gjeng i matteltet og spiller Yatzy på 4030 moh. på Karanga-camp. Latteren sitter løst og stemningen er på topp. Det blir mange «det er en første gang for alt» på denne turen. Det ryktes at yatzy-vinneren får seg en «kald en» når vi kommer ned igjen i lavlandet, men akkurat nå frister en badstu hakket mer.
Vi sitter litt og hutrer her under dunjakkene våre, mens lyden av regn og småhagl treffer teltduken. Men vi har ingen grunn til å klage. Rett som det er blir varmt vann servert med noe for enhver smak; te, kaffe eller kakao.Klokken var cirka 14 når vi nådde campen før det begynte å styrtregne - og det takket være guiden Aidid, som skrudde opp tempoet på slutten da det begynte å dryppe litt. Teltene stod klare med bagasjen - så det var bare til å krype rett inn. Og skulle teltet gå lekk, blir det ordnet før du får gitt beskjed. Det er faktisk en egen zipper-doctor som fikser glidelåsen, om den går i stå. Jarle og teamet sørger for at alt er på stell, og at alle har det så bra som mulig.
Det ble en kort, men flott etappe opp til Karanga-camp i dag. Bryson og teamet ledet oss med stødige, rolige skritt hele veien opp. Vi var alle «i farta» ifølge Jarle, som har stor tro på at alle skal klare toppstøtet - og det nærmer seg nå med stormskritt. Nå er det middag om en times tid, jeg drømmer om pizza, men den skal vi få etter toppstøtet.
Hele gjengen hilser hjem!
- Torhild -
24. SEPTEMBER
Også i dag kommer det en oppdatering fra meg, ikke helt planlagt, men vi merker mer og mer at vi er i høyden, og i dag har vi passert godt over 4000moh. Det har vært en lag og tung dag, flere i gruppen har fått kjenne litt på hva høyden kan gjøre med søvn, mage, pust og susende hode, men på dette nivået er dette helt normalt, og heldigvis for oss har Jarle med vidunder midler som kan hjelpe mot det meste.Vi Startet dagen bra i flott soloppgang, fikk kjenne litt på varmen og smurt oss med solkrem. Men det varte ikke lenge før skodden kom og tok oss, og ved lunsjtider fikk vi og oppleve snø som lavte ned i øst og i vest. Når vi var på vei ned fra det høyeste punktet for dagen fikk vi igjen oppleve skodde og regn, og regnet ønsket oss velkommen inn til camp. Så vi kan trygt si at vi har vært igjennom alle årstider i dag.
Noen velger å kle seg etter årstidene, mens andre velger å kjøre short og t-skjorte stil, skal ikke nevne navn, men han ene er fra Troms, så det er forskjell på folk, men selv han måtte kapitulere litt. Akkurat nå i skrivende stund, rett før lykkepillen skal inntaes (sobril) grunnet manglende søvn, lyser både stjernene og melkeveien vei for toppen vi skal nå. Nå teller vi ned etapper, vi har to korte etapper til før selve toppstøtet, så det begynner å nærme seg. Vi har tilbakelagt oss 750 høydemeter opp og 700 høydemeter ned på dagens etappe og skal være noe lude avklimatisert til imorgen.I morgen får vi sove en time lenger, etappen er kortere, og det sies at vi skal komme til camp seinest kl 14. De alle fleste har allerede lagt seg, til tross for at klokken ikke har bikket 22, så håper at morgendagen blir bedre for oss alle.
På vegne av gjengen hilser vi til alle der hjemme fra 3900moh.
-Emilie-
23. SEPTEMBER
I dag startet vi dagen i sollys, og vi ble vekket med kaffe og te i soveposen, vi kan trygt si at vi startet bra. I dag har vi ikke hatt noe lang økt, ca 5t, men det har vært en bratt stigning. Vi har steget ca 850 høydemeter, og no begynner vi å merke at det er litt tungt å puste, hvilepulsen er litt høyere enn det den pleier, og da passet det det godt at vi kom oss i camp til kl 14.00. I camp har det gått i å slappe av, spise lunsj og middag, og noen av oss har gått en liten tur ekstra. Når vi kom tilbake fra den lille turen fikk vi en presentasjon av alle de fantastiske menneskene som er med for å hjelpe oss, og for en jobb og presentasjon vi fikk. Det var sang og dans, og for å si det sånn, vi nordmenn hadde ikke så mye å stille med etter det, og Jarle var så lur at han sa at vi skulle synge til slutt. Det ble litt flaut, men en sang fikk de. Imorgen har vi igjen en lang etappe.
Vi er fortsatt ved godt mot! Jarle har kommet med god lovnad om at vi alle skal komme oss til toppen, så det lover bra.
Hele gjengen hilser, Emilie
22. SEPTEMBER
Nydelig første etappe opp til Machame camp, 3000 moh. Etter middag stod me lenge ute og beundra den fantastiske stjernehimmelen. Alle er friske og raske. No gledar me oss til neste etappe i morgo som er opp til Shira camp på ca 3900 moh.
-Jarle-
KLARE FOR AFRIKAS TAK!
Emilie, Brita, Øyvind, Pia, Monica Celine, Torhild, Lars-Helge, Anneke, Trym, Rune, Didrik, Jone, Gunhild, Lill June, Johanna og Jon-Atle landar ved foten av Kilimanjaro 21. september - klare til å starta bestigninga av Afrikas høgaste fjell - Kilimanjaro, 5895 meter over havet.
Eg ledar sjølv denne turen, saman med min faste hovedguide Bryson og hans eminemte team av assistentguidar, kokkar, servitørar og bærarar. Dei hjelper oss slik at me forhåpentlegvis alle står på Afrikas tak ei vekes tid seinare.
Kilimanjaro er eit av dei såkalla Seven Summits, det høgaste fjella på kvart kontinent. Men denne turen inneheld mykje meir enn Afrikas høgaste og eit av verdas mest eksotiske fjell. På safarien får me oppleve det fantastiske afrikanske dyrelivet i Ngorongoro og Tarangire, samt ein spesiell sykkeltur ved Lake Manyara Nasjonalpark.
Og nokre av oss skal avslutta turen med nokre dagar på dei fantastiske strendene på Zanzibar.
På denne sida legg me ut oppdateringar frå turen stort sett kvar dag, i alle fall så lenge me er på fjellet på veg mot toppen.
NB! Det kan vera vanskeleg å få dekning på fjellet så det er mogeleg at det blir nokre dagar utan oppdateringar (spesielt i starten av turen).
Les alt om dagsprogrammet og andre detaljar om turen her.
Legg gjerne igjen ei helsing til deltakarane i gjesteboka.
- Jarle