DAGBOK AUSANGATE TREK / MACHU PICCHU / RAINBOW MOUNTAIN 3. - 16. SEPTEMBER 2022
16. SEPTEMBER
Her er fleire bilete frå den fantastiske fjellturen i Andesfjella. Og også nokre bilete frå avslutninga på dei flytande øyane i Titicacasjøen.
Les Øystein Undrums morsomme dagbok under (14. september). Du kan også sjå fleire bilete frå sjølve toppstøtet på Jampa Mountain lenger nede på sida (13. september).
Denne fjellturen er ein av dei flottaste eg nokonsinne har gjennomført. Det er vanskeleg å finne adjektiv som kan rettferdiggjera dei panoramautsiktene mot mektige Andesfjell som me har hatt gjennom heile turen. Og dette fekk me nyte heilt åleine - me har ikkje møtt ein einaste turist på heile turen, kun nokre få gjetarar og bønder.
Dette var andre gongen eg fekk gleda av å vera med denne svært hyggelege og festlege gjengen på tur.
Som Beate sa då me skilte lag: "Sjølv om dette var ein utfordrande og hard fjelltur, så er det sannsynlegvis lattermusklane me er mest støle i no..."
I januar 2020 stod me på toppen av Kilimanjaro saman. Og planlegginga er allereie i gang med tanke på ny tur om eit par år. Gledar meg allereie.
Tusen takk for turen!
- Jarle
Denne svært store og staselege alpakka-alfahannen stod og vakta haremet sitt og sendte oss eit utvetydig blikk kva han meinte om oss
Plutseleg lyste hodelyktene våre (og fullmånen) opp ein stor alpakka-flokk i det me starta toppstøtet mot Jampa Mountain tidleg på natta
Chinchilla
Ein blir trøtt i stor høgde - spesielt etter dei omfattande lunsjane som me vart servert halvvegs på kvar dagsetappe
Hestehviskaren Øystein
På mine turar bærer du alltid kun ein lett dagstursekk sjølv. Tobeinte eller firbeinte tar seg av det meste av bagasjen
Eg skreiv lenger oppe at me ikkje møtte ein einaste turist på turen. Det er ikkje heilt riktig. Akkurat på toppen av Rainbow Mountain møtte me hundrevis. Men absolutt alle andre kom med buss og gjekk eit kort stykke opp og ned (frå parkeringsplassen). Me var dei einaste som ankom til fots og som gjekk vidare på andre sida av fjellet. Nokre minutt etter me forlot fjelltoppen var me igjen heilt åleine.
Trutmunn har dessverre blitt vanleg også blant alpakka-influensarar når dei blir tatt bilete av
Helene nyter teltlivet
Slik åt me dei fleste frukostane på turen
Rene er 61 år gammal, og den morsommaste guiden eg har jobba med. Han kunne vore standup-komikar dersom han ikkje hadde satsa på guide-yrket i ungdomen
Jampa Mountain (5500m), som me stod på toppen av ca. 24 timar etter dette biletet vart tatt
Libos var den ande guiden vår
Toppstøtet startar (sjå fleire bilete frå toppstøtet lenger nede: 13. september)
Vicuña - lamaens og alpakkaens ville slektning. Denne ser ein ikkje ofte - i motsetning til dei to sistnevnte som me såg tusenvis av på turen
Jampa Mountain er bratt og utfordrande. Her får du ingenting gratis, og det er ein prestasjon å nå toppen
Dette er den svært koseglade maskoten vår, kvalpen Summit. Navnet fekk han fordi han var med oss heilt opp på toppen av Jampa Mountain, eit fjell som krever både brevandring og litt klatring
Kerstin er veldig glad i dyr, sjølv om det ikkje ser slik ut på akkurat dette biletet
Øystein - med sjølverklært høgdeskrekk - imponerte stort på klatringa
Siste kvelden lagde kokken middag til oss på ein tradisjonell "Inka-grill"
Inka-versjonen av pinnakjøt
Sissel og Kjell feira 30-års bryllupsdag samme dag som me stod på toppen av Jampa Mountain
Libos og gjengen lagde ein flott sermoni og ofring til ære for Pachamama (moder jord) den siste kvelden på fjellet. Som takk for at turen var så vellykka. Eg kunne skrevet ei bok om denne semonien, men eg nøyar meg med å sei at det vart ein kveld me aldri kjem til å gløyme
Den siste dagen besøkte me dei flytande øyane på Titicacasjøen. Og sidan me akkurat hadde avslutta den lange fjellturen var det godt med spesialtransport frå hotellet ned til havna i Puno
Det gyngar faktisk når du går på dei flytande Uros-øyene, så det er godt å sette seg ned (Kerstin meinte ho vart sjøsjuk, men eg mistenker for mykje Pisco Sour kvelden før)
Ikkje vanskeleg å forstå at det var her Thor Heyerdahl henta kompetanse, arbeidskraft og byggematerialar til Kon-Tiki
Svein syns det gjekk for sakte så han tok eit tak med åra
Urosøyane er eit av dei mest spesielle samfunna i verda. 120 små og store øyar laga av siv flyter på den enorme Titicacasjøen
Bestefar var 80 år gammal, og han og toåringen hadde eit heilt spesielt forhold
Den gode lunsjen og den etterfølgande siestaen på "sivgolvet" kjem me til å hugse lenge. Det gynga kvar gong ein båt køyrte forbi
14. SEPTEMBER
AUSANGATE TREK - EI PERSONLEG DAGBOK (AV ØYSTEIN UNDRUM)
Dag 1
Etter frokost kl 04:00 og en bussreise på ca fire timer ankom vi startpunktet til fotturen ved det forgjettede fjell. Bagasje ble lastet på hester og dagstursekk ble kontrollert for 7. gang. Første dagstur skulle være en kort tur som en oppvarming, men dengang ei. Peruanerne har som kjent sitt opphav fra Spanjolene. Hvorvidt det er årsaken vites ikke, men de to fjellkjeder guidene tok beviselig en spansk en. Da vår programfestede distanse var tilbakelagt stoppet vi ikke. Håpet tok ingen fra oss, og vi tenkte: «Rundt neste sving ser vi vel leiren?». Men dengang ei. Først når vi hadde gått i nesten 6 timer, det dobbelt av opprinnelig plan, så vi endelig leiren foran oss. Tempoet hadde også vært i det høyeste laget, så de fleste av oss slet. Mannfolk gråter som kjent ikke, men det var på nippet da teamet møtte oss og jublet for at vi hadde kommet frem. Vel fremme ventet en fantastisk middag, utfordringen var bare at leiren lå på 4.715 moh isteden for de ca 4.300 i den opprinnelige planen. Dette medførte at matlysten var så som så.
Vi hoppet i soveposene men pulsen var i høyeste laget. Midt på natten våknet jeg av det jeg trodde var silhuetten av en Inkahøvding fra 1400-tallet som satt på huk foran meg i teltet. Det var dessverre ikke det, men min kone som hadde symptomer på høydesyke. Kraftig kvalme, magekramper og problemer med å puste er ille nok i seg selv, men når man legger til at det skjer i Andesfjellene, 4.700 moh i ett telt og det er minus 5 grader of bekmørkt, skal man ikke lete lenge etter de negative tankene, og tankene på en «alll-inclusive» på «Granca» stod frem som ett relativt forlokkende alternativ. Heldigvis har Jarle Trå, vår reiseleder, vært ute en vinternatt, eller to, før. Han hadde med et medisin-arsenal ethvert apotek ville misunne han, ikke minst medisinsk oksygen på flaske med tilhørende surstoffmaske. Dette gjorde susen, men det skal tillegges at det ble lite søvn på oss den natten.
Dag 2
Det er viktig å holde seg frisk i disse høydene. Dette fordi det tar mye lenger tid å bli frisk, da kroppen jobber mye tyngre grunnet at oksygeninnholdet i luften er omtrent halvparten av det vi er vane med. For egen del var hvilepulsen ca 40 % høyere en normalt, hvilket igjen går utover nattesøvnen. Manglende søvn går utover matlysten som igjen gjør at man blir fortere syk. Her gjelder det altså å hvile og spise så mye som mulig, men det er lettere sagt enn gjort.
Ferden idag gikk over ett fantastisk fjellpass på 5.000 moh. Vi hadde med tre ekstra hester som de mest slitne kunne benytte. Er jo også litt kult å ha på CV’en at man har ridd på hest i Andesfjellene. Crewet sørget alltid for å sette opp teltene og pakke de ned igjen. Spise-telt og do-telt ble også satt opp ved lunsj-stoppene. Totalt tilbakelagt tid fra camp til camp idag var snaue 7 timer. Vi var lovet at neste camp skulle være lavere enn den første da de fleste av oss slet ned høyden. De hadde sine ord i behold, den var ca 50 meter lavere…..
Dag 3
For 50 år siden var homofili forbudt i Norge. Omtrent samtidig trakk isbreen seg tilbake og blottla «the Rainbow Mountain». Regnbuen er som kjent også pridesymbolet. Kanskje er dette ett signal fra Vårherre om at vi skal være litt mer tolerante?
Dette ble turens høydepunkt til nå i ordets rette forstand. Rainbow Mountain 5.036 moh, og FOR en fantastisk utsikt og ett spektakulært fargespill. Dette fjellet har blitt en skikkelig turistattraksjon. Det var derfor lagd en vei opp hit hvor det gikk busser i hopetall. Dagen før vi ankom kunne vi skimte ca 150 busser som stod parkert ved foten av fjellet. Vi brøt leir før disse bussene kom og var derfor på toppen før strømmen av folk kom. Var nesten litt surrealistisk å gå der med fullt fjellutstyr mens amerikanere kom ruslende, pustene og pesende de siste 100-meterne med tights, t-skjorte og Rayban-briller. Det var forøvrig big business blant lokalbefolkningen å tilby hesteskyss opp bakken for de som kom med buss, og damene solgte alt mulig av hjemmelagde ting og tok betalt for å la seg fotografere av seg selv sammen med sin pyntede lama. En strek i regningen var det imidlertid at to i vårt reisefølge på 13 måtte evakueres ned grunnet høydesyke denne dagen.
Dagens ferd førte oss over to fjellpass hvor begge var over 5.000 moh. Ett fantastisk fargespill åpenbarte seg rundt hver eneste sving på denne dagsetappen på 8 timer og 50 minutter og 17 tilbakelagte kilometer. Campen denne natten, 4.700 moh, var spektakulær der den lå ved ett lite fjellvann i bunnen av en isbre. Spesielt trolsk var det da det jevnlig gikk ras på breen.
Dag 4
Etter det daglige morgenritualet bestående av servering av te og varmt vaskevann utenfor teltet, samt en frokost bestående av omelett, ristet brød og diverse varme drikker gikk ferden rett fra campen og opp verdens høyeste tropiske fjellpass, 5200 moh. Her gjennomførte en av de to lokale guidene ett rituale som takk til «Mother Earth». Det var en gripende handling i en eventyrlig ramme. Ferden gikk deretter ned til en camp hvor vi forsøkte å ligge litt i solen i påvente av lunsj. Her fikk vi virkelig kjenne hvor sterk solen er her oppe. På tross av solfaktor 50 måtte jeg gå i skyggen etter en liten stund, da jeg følte meg som en feilparkert stekt makrell.
Noe som er spesielt her er at det tidvis kommer sterke vinder fra Amazonas. Når de møter fjellene blir det til skyer som presses opp og kjøles ned. Dette fører til nedbør, gjerne i form av snø eller haggel. Dette fordi vi er så høyt oppunder skyene at det ikke rekker å smelte. Dette skjedde rett etter lunsjen. Haglet kom og temperaturen falt 10-20 grader. Etter 8 timer og ett kvarter var dagsetappen over og vi var fremme i nest siste camp som lå på ca 4.600 moh.
Dag 5 Toppstøtet
Da jeg som kjent liker høyder så dårlig at jeg blir svimmel når jeg setter meg på en barkrakk for å drikke melk, spurte jeg Rene, en av de to lokale kjentfolkene/guidene om stien opp til Jampa Summit ville være noe brattere enn det vi hadde vært med på så langt. Han bekreftet at det ikke var det, hvilket senere skulle vise seg å være en vesentlig «underdrivelse».
Vi ble vekket til frokost kl 02:00 og startet vår ferd kl 03:00. Tre i gruppen valgte og stå over toppstøtet og startet ferden fire timer senere og gikk direkte til Jampa basecamp og ventet på oss resterende åtte andre der.
Ferden gikk av gårde i strålende måneskinn og etter en drøy time hørte vi noen ivrige gjeterhunder. Med ett skjønte vi hvorfor da vi stod rett overfor en svær flokk med alpakkaer. Det virket som om de var mer forundret enn oss, da vi knapt møtte noen andre på vår ferd rundt Ausengate. 05:15 kom grålysningen og kvart på seks, ett kvarter før vi var ved foten av fjellet, kom solen opp.
Her møtte vi guidene som skulle ta oss opp til toppen. Da vi fikk utlevert ishakker og hjelm i tillegg til stegjern og øvrig klatreutstyr fikk jeg nok engang bange anelser som at guidene hadde tatt en spansk en, men jeg fulgte gjengen oppover morenen. Morenen var preget av porøs og løs stein og sand, her var det to skritt frem og ett tilbake. Vi var nå 400 høydemeter fra toppen på ca 5.500 moh. Guidene var rause og gav oss pause hvert 45. minutt... Nedre kant av isbreen nærmet seg, og pusten ble tyngre og tyngre. Forsøk å ta en løpetur med fem munnbind utenpå hverandre så vil du forstå hva jeg mener.
Vel fremme ved bre-kanten etter å ha forsert diverse heng og løse kampesteiner, var det bare å få på seg utstyret. Etter at det gikk opp for meg hvor bratt det var hadde jeg ett lønnlig håp om at de ikke hadde stegjern som var store nok til mine fjellsko i størrelse 47, men tror du ikke de hadde med seg verktøy og fikk justert de til maks størrelse a?
Det viste seg at det var to breer vi skulle forsere. Da vi var på toppen av den nederste etter å ha hoppet over ett par bresprekker gjorde jeg meg noen tanker; hvordan i all verden skulle vi komme oss opp til den øverste breen? Jeg så jo bare en fjellvegg som gliste til meg av fryd når den så nervøse meg. Når da guiden sa: «her blir det litt klatring», kjente jeg angsten fylle meg og kaldsvetten renne nedover ryggen. Du kan si det sånn at å henge i en «fjellvegg» er ikke førstevalget til en med høydeskrekk, men jeg kunne jo ikke trekke meg nå. Vi var 15 stykk inklusive guidene og ble bundet sammen 5 og 5 med en avstand på 3 meter mellom hver. Tanken er da at dersom en faller ned i en sprekk, så faller man kun 3 meter. Nå ville det bli veldig styrete å trekke seg, så jeg tenkte at jeg bare fikk legge igjen hodet nede og fokusere på det jeg fikk beskjed om. Rent rasjonelt visste jeg jo at det ikke var farlig, men det er jo ikke normalt å henge opp i fjellet. Hadde det vært det ville jo senger vært vertikale….
Guiden klatret opp først og fikk festet ett tau slik at vi hadde noe å holde oss fast i, så var det bare å la det stå til og sørge for å holde tauet til nestemann stramt. Jeg forsøkte å ta noen bilder men ber om forståelse for at det ble dårlig med bilder på det bratteste. Da vi så var over fjellpartiet var det å gyve løs på den øverste breen som førte til toppen. Is-øksa var god å ha slik at jeg fikk ett godt feste å løfte meg opp etter. Etter en strabasiøs tur inkludert noen tanker til Vårherre, nådde vi toppen. Gleden av å ha klart å utfordre meg selv og trosset min frykt var stor, men plutselig slo det meg at jeg jo skulle ned igjen og det lå noen uværskyer i horisonten så her var det bare å sette i gang. Å komme seg ned er egentlig mye verre enn å gå opp, for man får så uforholdsmessig mye uønsket utsikt. Jeg gikk nest fremst av de fem på mitt lag som var bundet sammen. Det vil si at dersom jeg skulle miste grepet var det tre over meg som ville holde meg igjen. Det jeg grudde meg mest til var fjellpartiet mellom breene, men da var det bare å ta motet til seg, snu seg rundt med ansiktet mot fjellveggen, og rappellere seg ned. Den nederste breen gikk mye bedre da den var langt mindre bratt. Jeg skal innrømme at det var en befriende følelse å komme ned til basecampen på 4.800 moh, som også var vår siste teltovernatting.
Kokken og hans tre assistenter hadde rigget til med et skikkelig peruansk måltid. De plukket steiner og lagde ett ildsted hvor de tilberedte kjøtt av alpakka og kylling, samt grønnsaker og forskjellige typer poteter. På tross av at dette var den høyeste campen var nok dette den middagen som smakte best siden vi nå hadde vært i høyden i nesten ei uke og kroppen hadde fått tid til å akklimatisere seg. Dette ble den lengste dagsetappen, hva gjelder tid fra camp til camp, nemlig 11,5 timer og 900 høydemeter.
Dagen ble avsluttet ved at guidene inviterte alle med i en seremoni hvor alle ble anmodet om å ønske seg noe for sine nærmeste, så la de mange type gjenstander på bordet som symboliserte elementer vi var takknemmelige for. En av guidene tok så frem alle av oss og inkluderte oss i sin seremoni til ære for fjellene og moder ord. Deretter ble alle gjenstandene pakket sammen og «ofret» på bålet ute mens guiden spilte fløyte og sang. Dette gav oss en fin innsikt i Inkaenes ritualer.
Dag 6
Siden vi er sør for ekvator er det vinter her nå, og siden dette er ett tropisk fjellområde er vinteren tørketid med svært lite nedbør. I løpet av ett par måneder nå kommer sommeren med masse nedbør. Bøndene i lavlandet, under 4.000 moh. gjør seg derfor klare til «våronna» bl a ved å brenne gress som vil gjøre jorda mer dyrkbar. Ett merkelig fenomen er at det er på sommeren, altså regntiden at det kommer mest snø her oppe i fjellene, naturligvis siden det er så høyt og kaldt. Det kan komme en meter snø, hvilket medfører at alpakkaene får store utfordringer med å skaffe mat.
Turen ned til sivilisasjonen idag var kun på 3 timer. Vi passerte noen gjeterhytter på veien som benyttes på samme måter som setere flest. Her bor bøndene med sine gjeterhunder for å forhindre at pumaen skal ta alpakkaene. Gleden var stor over å se det lille samfunnet som var endestasjon for vår lille «ekspedisjon» rundt Ausangate.
Det skal sies at det var en sliten men fattet gjeng som satte seg på bussen til Puno og Titikakasjøen hvor det venter nye eventyr
- Øystein Undrum
13. SEPTEMBER
Dagsetappane på den store rundturen vår er "breathtaking" som det heiter på godt norsk. Panoramautsiktene kjem på rekkje og rad - og me får nesten ikkje latt inntrykka synke inn, før nye tindar og brefall dukkar opp. Alle som prøvde seg kom opp på Jampa Mountain (5500m), eit fjell som krever påde brevandring og klatring for å nå toppen. Fleire bilete og ord kjem så fort me er nede att i sivilisasjonen att.
- Jarle
10.SEPTEMBER
Me har hatt nokre fantastiske dagar i fjellheimen rundt Ausangate, eit av dei høgaste fjella i Peru. Både naturen og maten er variert og imponerande. Anne Lene har slitt litt med å få i seg mat, så ho og Anders avbraut turen i dag. No har me akkurat spist lunsj og er klar for etappen fram til dagens leir, ein leirplass me har store forhåpningar til sidan den ligg 1700 meter rett under toppen, med eit gigantisk brefall som dekkar heile sørsida.
- Jarle
7. SEPTEMBER
Dagen i dag var preget av en viss ærefrykt for morgendagen, da Ausengate Trek står for tur. Etter frokost gikk vi ned til hovedtorget i Cusco og tømte minibankene før shopping stod på agendaen. Vi skulle besøke to fabrikkutsalg det ene en sølv- og gullsmie og det andre ett utsalg som var spesialisert på klær produsert av Alpakkagarn i alle kvaliteter. Vi fikk ett dypdykk i gull og sølvets verden og ikke minst alle de fantastiske edelstentypene som finnes her i Peru. En lidenskapelig alpakkagarnspesialist kunne også fortelle om hva som skiller topp råvarer mot plastbasserte kopier, og det var liten tvil om at han kunne sine saker.Når varene ikke lenger var priset i Soles men Dollar, forstod vi at det ikke var en butikk i det lavere prissjiktet. Men kvaliteten var av ypperste klasse.
Etter en deilig lunsj basert på typiske Cuskiske råvarer, gikk turen med buss opp til Saqsay Waman, lettere husket som Sexy woman…. Dette er ett imponerende festningsverk som ligger på fjellet over Cusco og selvfølgelig oppført under Inkariket. Det er ett forsvarsbygg av ypperste ingeniørkunst. Også her viste Inkaene at de var kunstere innen steinhoggerfaget og kunne hugge og tilpasse stenene så godt til hverandre at det var umulig å få inn så mye som en kniv-egg mellom stenene. Stenene, hovedsakelig av granitt, ble hugget ut av verktøy lagd i en hardere type stein, da de ikke hadde tilgjengelig andre typer jern eller metallverktøy. Den største av stenene er beregnet til å veie 125 tonn og stenene ble hentet milevis av gårde og transporter opp på denne toppen. Transporten ble trolig gjort ved hjelp av stolpe-lignende gjenstander de ble rullet på. Alpakkaer og Lamaer er de største dyrene de hadde og de er ikke spesielt muskelsterke, så det var ren menneskekraft som måtte til for å få på plass disse stenene. Store slag sto på slagmarken der oppe, men når krigerne fra Spania kom med både hester og ammunisjon var det ikke mye Inkaene kunne stille opp med med sine pil og buer og steinslynger.
I morgen er det frokost klokken 04:00, og avreise går kl 05:00, en fire timers busstur på 125 kilometer venter oss opp til Cojahuri hvor selve fotturen starter. Dette skulle tilsvare en snittfart på ca 30 km/t og sier trolig noe om veistandarden….Målet for fotturen første dag er Ranrapata camp 4.315 m o h, nordøst for snødekte Ausengate, hvor første natt av fem, skal tilbringes i telt. Like lenge vil vi være avskåret fra resten av verden da vi er utenfor rekkevidde for mobildata og øvrig telefondekning. Men skulle det skje noe så har vi med satellittelefon, så det er ingen fare med oss.
- Øystein
Vandringa tar seks dagar, og me skal prøve å få sendt eit par oppdateringar i løpet av turen, men bilete blir lagt ut etterpå.
- Jarle
Denne steinen veg 120 tonn og vart frakta mange kilometer og 3-400 høgdemeter frå steinbruddet til "fortet" der den vart brukt - saman med nokre titusen andre...
6. SEPTEMBER
Machu Picchu
En glad gjeng møttes til frokost vel vitende om at alle hemmeligheter nå var delt gjennom de mest «lydtette» veggene i historien.
I dag var Machu Picchu på programmet, men også en liten test av formen. I et velorganisert kaos kom vi oss på bussen og det som for mange ble tidenes busstur. Her snakker vi hårnålsvinger, grusvei og særdeles langt ned i dalen hvis noe skulle gå galt. Men sjåføren vår vrei oss gjennom svingene på Solbergs vis.
Machu Picchu åpenbarte seg!
Bygget på 1400-tallet for Inkaenes elite. Forskere er noe uenige om hva det var. Feriested, eller religiøst og administrativt sentrum. Uansett, her var det innlagt vann, selvberging av mat og en vanvittig utsikt. Byen ble oppdaget av Hiram Bingham i 1911.
Etter omvisning fikk vi prøve oss på Wayna Picchu mountain. 300 høydemeter rett opp dog med fine trapper. Premien var en fantastisk utsikt over Machu Picchu.
Vel nede gikk turen videre tilbake til Cusco med det fine rolige toget Vy bare kan drømme om. Ansatte med nystrøkne uniformer, salongbord med god plass, servering og stettglass. Det toppet seg med kostymedans for innledning av de ansattes moteshow av Alpakkaklær i midtgangen. Med store vinduer på både vegger og tak fikk vi halvannen time med naturopplevelser i sola.
Nå er vi skikkelig i gang!
- Hans Jacob
4. SEPTEMBER
Etter ein lang flytur over Atlanterhavet landa me i Lima tidleg på kvelden i går. Men i realiteten var klokka halv to på natta for oss, så det var berre å stupe til sengs med ein gong me ankom hotellet. Friske og utkvilte våkna me i dag til det typiske Lima-været, kjølig og skodde. Men etter ein fin og interessant sightseeing i Lima bar det tilbake til flyplassen, og etter ein god times flytur landa me i sola i Cusco. Cusco er "Inkaenes hovedstad", og er ein svært spennande og spesiell by høgt oppe i Andesfjella. Akklimatiseringa byrjar her, og me skal tilbringa dei neste dagane i dette området, blant anna med eit besøk i Machu Picchu, for å vera maksimalt akklimatisert før den lange fjellturen byrjar. På fjellturen skal me bevega oss i svært høgt terreng, blant anna vil fleire av leirane undervegs ligga på rundt 4500 moh. og det er derfor viktig å vera godt akklimatisert før me startar. I kveld fekk me ein briefing av guidane som skal vera med oss på fjellet om nokre dagar - stødige karar som skal hjelpe oss til topps på Jampa Mountain. Me kosar oss på tur - det er høg stemning og mykje latter i denne gruppa som eg også hadde med meg til topps på Kilimanjaro i januar 2020.
(Eg legg inn oppdateringene her om kvelden, men då er det midt på natta i Noreg, så du vil sikkert ikkje få lest dei før neste dag)
- Jarle
KLAR FOR AVREISE!
Beate, Espen, Merete, Øystein, Sissel-Jorun, Kjell, Åshild, Hans Jacob, Anne Lene, Anders, Kerstin, Helene og Svein er no klar for avreise til Peru for å realisera det store Sør-Amerika-eventyret. Eg og min gode venn og dyktige samarbeidspartner Tito skal leda gjengen gjennom nokon av Sør-Amerikas største attraksjonar.
Me skal gå den seks dagar lange Ausangate Trek, med eit besøk ved det spektakulære Rainbow Mountain. Me skal også bestiga Jampa Mountain (5475m), eit fjell som krever stegjern og sikring for å nå toppen. Og me skal "sjølvsagt" besøka Machu Picchu og dei flytande øyane på Titicacasjøen.
På denne sida legg me ut bilete og oppdateringar etter kvart som turen skrider fram. Kanskje ikkje kvar dag, men i alle fall med ujevne mellomrom.
Les om dagsprogrammet og andre detaljar om turen her
(på akkurat denne turen skal me ha eit litt modifisert program, me skal blant anna også besøka dei flytande øyane på Titicacasjøen)
Legg gjerne igjen ei helsing til deltakarane i gjesteboka
- Jarle