DAGBOK INKA TRAIL 18. SEPTEMBER 2026
SØNDAG 4. OKTOBER
Reisebrev dag 16 – På vei hjem
I dag reiser vi hjem. Det er litt vemodig å tenke på at eventyret vårt i Peru er over. Samtidig kjenner jeg på en stor takknemlighet for alt vi har fått oppleve sammen de siste ukene.
Da vi landet i Lima for over to uker siden, visste vi at vi hadde en spennende reise foran oss. Likevel tror jeg ingen av oss helt kunne forestille oss hvor mange sterke inntrykk, opplevelser og møter som ventet. Vi har reist fra Stillehavskysten til Amazonas, videre opp i Andesfjellene, gjennom gamle inkaruiner og helt ut på Titicacasjøen.
Noen minner kommer jeg til å ta med meg resten av livet. De bittesmå tamarinapene utenfor hotellet i regnskogen. Den fuktige varmen i Amazonas og lydene fra jungelen om natten. Den tunge pusten på vei opp fjellsidene på Inka Trail. Følelsen av å nå målet og se Machu Picchu åpenbare seg foran oss. Soloppgangen over Andesfjellene. Møtene med familiene på sivøyene på Titicacasjøen. Alle historiene vi har fått høre underveis.
Men det som kanskje sitter sterkest igjen, er menneskene. Guidene våre, lokalbefolkningen vi har møtt, og ikke minst reisefølget. Vi har delt utallige opplevelser, måltider, utfordringer og latterkuler. Sammen har vi opplevd langt mer enn det som står på et reiseprogram.
For meg har denne reisen handlet om mer enn å besøke nye steder. Den har gitt perspektiver, innsikt og minner som vil følge meg lenge etter at kofferten er pakket ut hjemme i Norge. Jeg kjenner meg både ydmyk og privilegert som har fått oppleve et land med så rik historie, storslått natur og varme mennesker.
Nå venter en lang hjemreise. Jeg gleder meg til å komme hjem til familie, venner og hverdagen igjen. Samtidig vet jeg at en liten del av meg kommer til å bli igjen her, blant fjellene, jungelen og menneskene i Peru.
Takk for reisen, Peru. Du har gjort inntrykk.
Hasta luego, Perú. Dette var virkelig en reise for livet.
- Nina
Sjå fleire fine bilder frå turen på Nina sin Facebook-profil
(Foto over: Nina / Foto under: Helga)
LØRDAG 3. OKTOBER
Dag 15 – Livet på de flytende øyene på Titikakasjøen
Vi våknet til en kald, men klar morgen i Puno. Etter frokost ble vi kjørt ned til havnen i sykkeltaxi, en opplevelse i seg selv, før vi gikk om bord i båten som skulle ta oss ut på den majestetiske Titicacasjøen. Solen var så vidt på vei opp over fjellene, og det gyldne morgenlyset speilet seg i det stille vannet mens vi satte kursen mot de berømte flytende øyene.
Etter en kort båttur kom vi fram til en av Uros-øyene, hvor det bor bare 18 fastboende. Her ble vi tatt imot av Christian, som skulle være vår guide inn i en helt annen verden. christian snakket Aymara som ble oversatt av Roger. Med smil, humor og stor stolthet fortalte han om livet på innsjøen og hvordan familiene gjennom generasjoner har skapt sine egne flytende hjem. På hans lille øy bodde 18 personer.
Det var fascinerende å høre hvordan øyene bygges. Christian viste oss hvordan store blokker av røtter og torv fra totora-sivet skjæres løs fra bunnen av innsjøen. Disse bindes sammen til et flytende fundament som forankres til bunnen slik at øyene ikke driver av gårde. Oppå fundamentet legges lag på lag med ferskt siv. De nederste lagene råtner gradvis i vannet, og derfor må beboerne stadig fylle på med nye lag. Det er et kontinuerlig arbeid som aldri tar slutt. Uten vedlikehold ville øya sakte forsvinne tilbake i innsjøen.
Mens Christian forklarte, sto vi på sivet og kjente hvordan bakken beveget seg under føttene. Hvert skritt ga en myk gyngende følelse, nesten som å gå på en stor vannmadrass. Det føltes både uvant og morsomt. Jeg måtte flere ganger minne meg selv på at vi faktisk sto på en øy som flyter på vannet.
Det som gjorde størst inntrykk var å høre hvordan menneskene her lever. Husene, båtene og utkikkstårnene er bygget av det samme sivet som holder øyene flytende. Christian fortalte om oppveksten på øya, om fisket, familielivet og hvordan tradisjonene fortsatt holdes levende, selv om moderne teknologi og turisme etter hvert har blitt en del av hverdagen.
Mens vi satt og så utover det enorme blå vannet, omgitt av fjell og vidstrakte horisonter, slo det meg hvor forskjellig livet kan leves. Her finnes ingen veier, ingen biler og ingen fast grunn under føttene, men likevel et sterkt fellesskap og en kultur som har overlevd i århundrer.
Besøket på de flytende øyene ble mye mer enn et turiststopp. Det ble et møte med mennesker som har lært å leve i samspill med naturen på en måte jeg aldri har sett før. Takket være Christian fikk vi ikke bare se øyene, men også forstå historien, arbeidet og stoltheten som holder dem flytende den dag i dag. Det ble en opplevelse jeg sent vil glemme.
Nå går turen til Juliaca hvor vi skal ta fly til Lima hvor vi skal overnatte til neste dag.
- Nina
FREDAG 2. OKTOBER
Dag 15 Fra kysten til høylandet ved Titicacasjøen
I dag forlot vi Stillehavskysten og Lima og satte kursen mot Andesfjellenes høyland. Etter en tidlig flytur landet vi i Juliaca, porten til Titicacasjøen og det peruanske altiplano. Allerede da vi gikk ut av flyplassen merket vi høyden. Landskapet var vidstrakt, gyllent og nærmest uten ende, med lave åser og åpne sletter så langt øyet kunne se.
Dagens første stopp var det arkeologiske området Sillustani, som ligger vakkert til på en halvøy ved Umayo-lagunen, omkring 3 840 meter over havet. Her besøkte vi noen av de mest imponerende gravmonumentene fra før-inka- og inkatiden. Området er kjent for sine chullpas, store gravtårn bygget for lokale høvdinger og medlemmer av eliten i Colla-kulturen.
Guiden fortalte at disse gravtårnene ikke bare var gravsteder, men monumenter som skulle gi de døde en fremtredende plass i landskapet. Allerede på 1500-tallet beskrev den spanske kronikøren Pedro Cieza de León hvor imponerende gravene var, og hvor mye omsorg folk la i å hedre sine døde. Det er fascinerende å tenke på at mennesker har brukt dette stedet til begravelser og seremonier i over tusen år.
Mens vi vandret mellom de massive steinkonstruksjonene, kunne vi se både eldre gravmonumenter bygget av grove steiner og de mer avanserte inka-konstruksjonene med presist tilhugde steinblokker. Fra høyden hadde vi en fantastisk utsikt over Umayo-lagunen, som glitret i ettermiddagssolen omgitt av det karakteristiske høylandslandskapet.
Vi fikk også se et interessant helleristningsmotiv fra inkatiden, en spiralformet figur som skal forestille en slange. Symbolikken knyttet til slangen, jorden og livets kretsløp går igjen i mye av den andinske kulturen.
Arkeologiske funn viser at området også var rikt på verdifulle gjenstander. På 1970-tallet ble det funnet hundrevis av smykker og gjenstander av gull, sølv og kobber i noen av gravene. Disse funnene vitner om rikdommen og betydningen til menneskene som ble gravlagt her.
Etter en opplevelsesrik ettermiddag blant gravtårn, historie og storslått natur fortsatte vi mot Puno ved bredden av Titicacasjøen. Vi avsluttet dagen med følelsen av å ha tatt et nytt skritt tilbake i Perus fascinerende historie, fra inkariket og enda lenger tilbake i tid til kulturene som levde på høylandet flere hundre år før inkaene kom. Nå venter middag på en anbefalt restaurant.
I morgen venter nye opplevelser på verdens høyest beliggende navigerbare innsjø.
- Nina
Sjå fine bilder frå turen på Nina sin Facebook-profil
TORSDAG 1. OKTOBER
Inka Trail dagbok - Titos gruppe september-oktober 2026
Det går mot slutten av eit fantastisk eventyr.
Peru, for eit land!
Jarle, for ein turarrangør!
Tito, for ein lokal guide!
Gruppa vår, for ein Family!
Tito gruppa er ei kjempefin og variert gruppe som har fungert veldig godt saman sjølv om me er ulike. Opplevingane har stått i kø, og det har vore lange og innhaldsrike dagar.
Alt på Flesland trefte me eit par som såg ut som dei skulle til Peru. Gunnar spurde – og jammen stemte det, Mona og Svein! På Gardermoen møttest resten av gjengen. Det var ganske interessant at det var mogleg å sjå kven som var på veg til Peru.
Ved innsjekkinga til Madrid blei det tilløp til dramatikk då Hege og Frank plutseleg fekk stand-by billettar. Flyet var overbooka, og det var usikkert om dei fekk bli med. Pulsen steig nok eit hakk hos fleire, men heldigvis kom dei om bord i flyet som dei to siste!
Etter ein lang tur over Atlanterhavet var det ein trøtt gjeng som landa i Lima tidleg på morgonen dagen etter. Der venta Tito på oss med plakat «Jarle Trå group Tito». Han gav beskjed frå første stund at han kom til å telja oss 17 mange gonger for å vita at alle var med. Nå kan snart alle telja til 17 på spansk: Uno, dos, tres, cuatro, cinco, seis…
Seinare på dagen var me på byvandring i Lima saman med Tito. Me fekk også nokre minuttar på eiga hand, og skulle være tilbake til avtalt tid. Tito kom berre til 14 då han talte opp. Einar, Berit og Reidun mangla – kor var dei? Ingen av dei svarte på melding eller telefon – kanskje ikkje så rart når telefonane framleis stod i flymodus… Etter ei lita stund dukka dei tre sakna opp, det var berre ei lita misforståing om kva tid me skulle treffast.
Neste dag tok me fly frå Lima til Puerto Maldonado for jungeltur. Me blei kjørte med buss og henta med båt før me kom fram til lodgen. I jungelen var me på vandring både dag og kveld, me såg mange flotte fuglar, edderkoppar, og til og med skorpionar. Me klatra opp i eit 42 meter høgt tårn (som verka litt ustødig) og såg mange ulike typar apekattar som leika seg i trea under oss.
Me drog på fisketur på eit vatn med flytande grasøyar og skulle fiske piraya. Eg fekk berre ein sardinfisk – men jammen meg klarte Hanne Lise å få ein piraya på kroken! Me fekk med oss solnedgang frå dette vatnet – ei fantastisk oppleving. Me har gått med hodelykt gjennom jungelen, og kjørt båt på Tambopata elva på kveldstid – der lyste guiden etter «Cayman», ein slags krokodille, langs elvebredda. Det var mange av dei – også i nærleiken av lodgen, ikkje langt frå der Merethe, Hanne Lise og Bjørn hadde bada om ettermiddagen…
Etter jungelopphaldet gjekk turen til Cusco, inkaene sin hovudstad – ein by som ligg 3400 meter over havet. Dei fleste av oss kjente nok på ubehag på grunn av høgda – litt kvalme, hovudverk og svimmelheit – men ikkje så mykje meir enn det som var forventa. Det var lagt inn ein tur til Rainbow Mountain, på bussturen dit såg me mange beitande lamaer og folk med fargerike klede.
Turen var heilt spektakulær – men også slitsam då med skulle opp på over 5000 meter! Hjarta banka og pusten var tung då med nådde toppen – men for eit syn! Ingen av oss tok snarveien med å sitja på hest eller bli kjørt med motorsykkel. Heller ikkje Knut Helge lot seg frista – sjølv om han hadde fått ei kraftig ankelforstuving – også han kom seg opp for eigen maskin.
Vel tilbake i Cusco skulle alle møtast for å gå ut å eta middag. Denne gongen talde Tito berre til 15… to damer som var ute på byen som mangla. Else-Kristin og Mona fann ikkje vegen tilbake til hotellet, men med hjelp av Peruanske politikvinner blei dei geleida tilbake – og gruppa var igjen samla. Me forstår at Tito driv med oppteljing!
Frå Cusco blei me kjørte med buss til der me skulle starta på Inka Trail. På fotturen hadde med to guidar i tillegg til Tito – Victor og Freddy – flotte personar som gjorde sitt beste for at alle skulle ha det bra. Victor var opptatt av at vegen me skulle gå var like viktig som målet Machu Picchu.
Inka Trail var ei utruleg oppleving. Opp og ned i trapper med til dels høge trinn – men også litt bortover. Me blei bedt om å gå inn «langs veggen» då det kunne vere veldig bratt ned på utsida. Det kunne vere litt utfordrande for dei med høgdeskrekk. Berarane og kokkane gjorde ein særleg god jobb, sjefskokken laga til og med ei flott bursdagskake til Reidun!
Då me stoppa for å ta gruppebilde med utsikt til Machu Picchu var det tre i gruppa som bidrog med ein flott dans. Takk til Hanne Lise og søstrene Hege og Merethe, det er fint med dei som ikkje tar seg sjølv så høgtideleg.
Me såg fleire Inka-ruinar på turen, det er heilt uforståeleg korleis Inka-folket har klart å bygga både vegar og hus. Bygningane toler godt jordskjelv som det er masse av her. Inka Trail hadde ein svært god standard, som også Iver lot seg imponera av. Det var mengder av nydelege blomar langs stien – den aller ivrigaste blomefotografen var nok Heidi.
Machu Picchu var ei oppleving, det kjem om lag 5000 turistar kvar dag. Dei fleste har kjørt opp med buss, men omtrent 200 kjem gåande via Inka Trail. Det var ikkje vanskeleg å lukta kven som kom etter 4 dagars vandring, og kven som kom med buss. Tilbaketuren frå Machu Picchu gjekk først med buss ned hårnålssvingar til jernbanestasjonen, og vidare med tog.
Det blei stadig annonsert at togturen var ei «once-in-a-lifetime» oppleving, og det stemte verkeleg! Mona imponerte med dans saman med ein lokal figur – til stor applaus frå alle i vogna. Dei tilsette på toget hadde mannekeng oppvisning med klede av lama- og alpakkaull, til stor begeistring og applaus. Også dei som skulle på toalettet blei klappa fram. Etter togturen reiste me det siste stykket med buss tilbake til Cusco.
Turen vår gjekk så videre til Paracas, ein by ved Stillehavet lenger sør i Peru. Nokre tok fly for å sjå Nazcalinjene, me andre hadde ei føremiddag fri. Om ettermiddagen kjørte me ørkenbilar i sanddynene, og fekk prøve «sand-boarding». Det var litt skummelt å stupa ned bratte sandskråningar med hovudet først, også seniorar synes det er kjekt å leika seg! Sylvi imponerte som den første ned «level 3» bakken – den var bratt! Ho ville gjerne ein gong til.
I dag har med vore på båtsafari til nokre øyar og sett på mellom anna sjøløver, pingvinar, pelikanar og mange andre fuglar. I tillegg mange vakre formasjonar som havet hadde gravd ut på øyane. Nå sit me på bussen tilbake til Lima – der skal me har avslutningsmiddag med Tito i kveld. Nokre av oss reiser heim til Norge i morgon, men dei fleste held fram turen til Titicacasjøen, korleis skal det gå utan Tito og oppteljinga?
Dette har vore ein tur heilt utanom det vanlege. Mange flotte opplevingar - og nokon av dei ganske utfordrande. Me har ikkje vondt av å komme litt utanfor komfortsona! Til dømes var toalettfasilitetane ikkje heilt norsk standard – spesielt på fjellturen. Når me heile tida vart minna på å drikka rikeleg, kunne det av og til røyne litt på og oppstå «emergency» situasjonar. Det vart alltid løyst av våre gode guidar.
Me er blitt ein «family» og har saman hatt mange opplevingar som har vore heilt unike.
Tusen takk for flott turfølgje!
- Helga
ONSDAG 30. SEPTEMBER
Dag 11 – Sjøliv, pisco og sanddyner i Paracas
Etter flere dager med fjell, Inka-stier og høye høyder var det godt å våkne til en roligere dag ved Stillehavskysten. Klokken 08.30 ruslet vi den korte veien fra hotellet til havnen i Paracas, hvor vi gikk om bord i båten som skulle ta oss ut til Ballestasøyene.
De neste to timene bød på et fascinerende møte med Perus rike dyreliv. Langs de værbitte klippene lå sjøløver og døste i solen, mens Humboldtpingviner vagget rundt på steinene. Vi så pelikaner, krabber, kalkungribber og et utall andre fuglearter som fylte himmelen og klippene rundt oss. Guiden fortalte også om den tradisjonelle innsamlingen av guano, fuglegjødsel som har vært en viktig ressurs i Peru i århundrer. Arbeiderne klatrer fortsatt ut på de bratte klippene og skraper guanoen for hånd, men bare hvert syvende til niende år for å gi fuglebestandene tid til å bygge opp nye lag.
På vei ut til øyene passerte vi den mystiske figuren El Candelabro, en enorm geoglyf risset inn i sanden på en fjellside. Noen mener den forestiller en kandelaber, mens andre ser en gigantisk kaktus. Det mest fascinerende er kanskje at ingen med sikkerhet vet hvem som laget den eller når den ble til. Til tross for vind og vær har figuren overlevd gjennom århundrene og er fortsatt godt synlig fra sjøen.
Tilbake på hotellet fikk vi halvannen time med etterlengtet avslapning ved bassenget. Noen nøt solen litt for mye og fikk med seg dagens kanskje minst velkomne suvenir i form av en lett solbrent hud.
Deretter gikk turen videre til Bodega El Huarango, omgitt av vinranker og ørkenlandskap. Her fikk vi servert en nydelig peruansk lunsj før vi ble introdusert for historien bak Perus nasjonaldrikk, pisco. En entusiastisk og sjarmerende guide tok oss med gjennom produksjonsprosessen og fortalte levende om tradisjonene bak drikken. Smakingen bød på et imponerende utvalg varianter, og det ble både lærerikt og svært hyggelig.
Neste stopp var Huacachina, en liten oase som nærmest dukker opp som et mirage midt i de enorme sanddynene. Her fikk vi oppleve fart og spenning i sandbuggy gjennom det bølgende ørkenlandskapet. For de modigste var det også mulighet til å prøve sandboarding ned de bratte sandbakkene. Det var en opplevelse som ga både latter, adrenalin og en god dose sand på steder man ikke trodde sand kunne finne veien til.
Under bussturene mellom stedene delte Gis generøst av sin kunnskap om Peru. Denne dagen fortalte han om det politiske systemet, hvordan landet styres, og de utfordringene Peru står overfor som et moderne demokrati. Det ga et nytt perspektiv på landet vi har reist gjennom de siste ukene, og gjorde at vi forstod enda mer av historien og samfunnet bak alle opplevelsene.
Dagen ble en fin kombinasjon av natur, kultur, historie og eventyr. Fra sjøløver og pingviner ute i Stillehavet til pisco-smaking og sanddyner i ørkenen fikk vi oppleve nok en side av Peru, et land som stadig overrasker med sitt mangfold.
- Nina
Sjå fleire fine bilder frå turen på Nina sin Facebook-profil
(Foto under: Giscard)
(Foto under: Tito)
TIRSDAG 29. SEPTEMBER
Dag 10 – Fra Andesfjellene til Stillehavskysten
Etter flere intense og opplevelsesrike dager på Inka Trail ble denne dagen først og fremst en transportetappe mot nye eventyr. Vi forlot Cusco og fløy tilbake til Lima før reisen fortsatte sørover langs Stillehavskysten til Paracas.
Selv om store deler av dagen gikk med til transport, ga bussturen et fascinerende innblikk i et helt annet Peru enn det vi hadde opplevd i Andesfjellene. Landskapet utenfor vinduet var preget av ørken, sanddyner og den endeløse kystlinjen mot Stillehavet. Underveis delte vår lokale guide, Gis, generøst av sin kunnskap om peruansk historie, politikk, samfunnsliv og hverdagen i landet. Det ga reisen en ekstra dimensjon og hjalp oss å forstå Peru på en dypere måte enn det man får gjennom severdighetene alene.
Kroppen bar fortsatt preg av den krevende vandringen til Machu Picchu, så dagen ga også rom for etterlengtet restitusjon. Vi sjekket inn på Hotel San Agustín i Paracas, med stranden rett utenfor døren og en helt annen atmosfære enn høyfjellsområdene vi nettopp hadde forlatt.
Dagen ble avsluttet på en hyggelig fiskerestaurant ved kysten, hvor vi kunne nyte fersk sjømat, havutsikten og følelsen av å ha gjennomført en av turens store milepæler. Nå venter nye naturopplevelser langs kysten, og vi ser spent frem til dagene som kommer.
- Nina
Sjå fine bilder frå turen på Nina sin Facebook-profil
MÅNDAG 28. SEPTEMBER
Inka Trail – fire dager med mestring, slit og magiske øyeblikk
Etter akklimatisering i Cusco var det endelig klart for reisen vi hadde gledet oss mest til: Inka Trail til Machu Picchu. Dette var turen vi hadde lest om hjemme i Norge, sett utallige bilder av og drømt om i lang tid. Samtidig var det nok også den delen av reisen jeg var mest spent på.
Etter parainfluensa, bronkitt, matforgiftning i jungelen og flere uker med redusert trening tidligere i høst visste jeg ikke helt hvordan kroppen ville håndtere fire dager i høyden. Men nå var det ingen vei tilbake. Eventyret skulle begynne.
Dag 1 – Endelig på vei
Fredag morgen ble vi kjørt til Piscacucho, kilometer 82, startpunktet for den klassiske Inka Trail. Klokken 09:22 tok vi de første skrittene.
Det føltes nesten litt høytidelig. Bak oss lå hotell, komfort og vanlige hverdagsrutiner. Foran oss ventet fire dager til fots gjennom Andesfjellene.
Den første dagen gikk gjennom den vakre dalen langs Urubamba-elven. Fjellene reiste seg stadig høyere rundt oss, og flere steder kunne vi se snødekte topper langt der oppe mot den blå himmelen. Tempoet var behagelig og vi hadde god tid til å ta inn inntrykkene.
Det som imponerte meg mest allerede fra første dag var bærerne. Mens vi selv syntes sekkene våre var tunge nok, løp de nærmest forbi oss med enorme oppakninger. Da vi kom frem til leiren i Wayllabamba, var teltene allerede satt opp og alt klart.
Jeg husker spesielt kvelden. Solen forsvant bak fjellene og temperaturen falt raskt. Vi satt tett sammen til middagen og så opp mot stjernene og prøvde å forestille oss hva som ventet dagen etter. Vi visste at den tøffeste etappen lå foran oss.
Dag 2 – Dagen som testet oss
Klokken 04:45 ble vi vekket. Ingen myk start på dagen. Jeg tror egentlig ingen av oss var helt våkne da vi krøp ut av teltet i mørket. Men etter frokost var vi klare. Denne dagen skulle ta oss til Pacamayo via Warmiwañusca, bedre kjent som Dead Woman’s Pass på 4 215 meter.
Det ble akkurat så tungt som folk hadde sagt.
Stien gikk opp. Og opp. Og opp. Steintrappene virket endeløse. Luften ble stadig tynnere og hvert steg krevde mer energi enn det burde gjort. Mange ganger tenkte jeg at toppen måtte være rett rundt neste sving. Men det var den sjelden.
Samtidig var utsikten stadig mer spektakulær. Når vi stoppet for å trekke pusten kunne vi se dalen langt under oss og de mektige fjellene som omga oss på alle kanter.
Jeg tenkte flere ganger på hvor privilegerte vi var som fikk oppleve dette sammen. Midt i all slitingen tok vi bilder, lo litt av hvor andpustne vi var og fortsatte videre.
Da vi endelig sto på toppen av passet var følelsen vanskelig å beskrive. Kanskje var det ikke bare fjellet vi hadde bestiget. Jeg kjente også på takknemlighet over at kroppen faktisk fungerte, etter all usikkerheten før reisen.
Nedstigningen til Pacamayo var heller ikke enkel. Da vi kom frem til campen var vi slitne helt inn i margen. Men vi hadde klart den hardeste dagen.
Dag 3 – Den vakreste dagen
Klokken 05:44 var vi igjen på vei. Til tross for støle bein og lite søvn føltes denne dagen lettere. Kanskje fordi kroppen hadde vent seg til rytmen. Kanskje fordi omgivelsene var så fantastiske.
Vi passerte flere inkaruiner og gamle steinbygninger som fortsatt står imponerende godt bevart. Guiden fortalte om hvordan mennesker levde her for flere hundre år siden, og det var fascinerende å tenke på at vi faktisk gikk på de samme stiene.
Et av de sterkeste minnene fra denne dagen er kontrastene. Det barske fjellandskapet, de dype dalene, de grønne skråningene og plutselig gamle ruiner som dukket opp mellom skyene.
Vi nærmet oss målet, men hadde ingen hast.
Gjennom hele turen prøvde jeg å stoppe opp og virkelig se. Ikke bare ta bilder, men faktisk ta inn utsikten, luktene, lydene og stillheten.
Da vi ankom Wiñay Wayna sent på ettermiddagen, var det lett å forstå hvorfor dette regnes som et av de vakreste stedene på hele ruten. Terrassene klatret nedover fjellsiden, omringet av grønn vegetasjon.
Samme kveld takket vi bærerne. For mange av oss ble det et emosjonelt øyeblikk. Disse menneskene hadde tatt vare på oss hele veien og gjort det mulig å gjennomføre turen.
Dag 4 – Mot drømmen
Klokken 03:00.
Da vekkingen kom denne morgenen kunne jeg ikke annet enn å le. Dette var definitivt ikke noe hvilehjem. Søvnen hadde vært begrenset, kroppen var sliten og hodet litt tungt. Men samtidig var energien tilbake med én gang vi kom på hva dagen skulle bringe.
Machu Picchu.
Vi gikk med hodelykter gjennom mørket sammen med de andre vandrerne som ventet på at kontrollposten skulle åpne. Stemningen var nesten elektrisk.
Da vi nærmet oss Solporten, Inti Punku, kjente jeg forventningen bygge seg opp.
Så kom øyeblikket.
Foran oss lå Machu Picchu.
Etter fire dager gjennom Andesfjellene, etter hundrevis av høye steintrinn, tidlige morgener, teltliv og slit, kunne vi se den legendariske byen ligge der mellom fjellene. Vel oppe på Solporten (Intipunku), mens morgensolen steg lyste opp Machu Picchu, så vakkert
Jeg hadde sett bilder av Machu Picchu. Likevel var det noe helt annet å komme dit til fots.
For meg var ikke dette bare et besøk til et verdenskjent kulturminne. Det var avslutningen på en reise som hadde utfordret både kroppen og komfortsonen. Det handlet om å oppleve noe sammen med Benn, om å få kjenne på mestring og om å være til stede i øyeblikket.
Når jeg ser tilbake på disse fire dagene, er det ikke først og fremst Machu Picchu jeg husker. Jeg husker vekkingen klokken 03:00. Jeg husker pusten i høyden, de endeløse trappene, latteren underveis, de fantastiske bærerne, omsorgen til Giscard Condori (GIS) Chavez, Lenin, Jose og Elvis, kjøkkensjefen og cruets fantastiske middagslaging, stjernehimmelen over teltet og følelsen av å stå midt i Andesfjellene og tenke: «Tenk at vi faktisk gjør dette.”
Og det er kanskje nettopp derfor Inka Trail ble et av de største høydepunktene på hele Peru-reisen
- Nina
(Foto under: Giscard og Tito)
FREDAG 25. SEPTEMBER
I dag startar dei på sjølvaste Inka Trail. Der vil dei vera utan dekning så sannsynlegvis høyrer me ikkje frå dei igjen før mandag (sannsynlegvis tysdag pga. tidsforskjellen) når dei er tilbake i Cusco.
Tito fekk imidlertid gjennom nokre bilete i det dei starta på verdas mest berømte sti tidlegare i dag.
Det øverste er av dei to turledarane Tito og Giscard - verdens beste turledar-duo...
TORSDAG 24. SEPTEMBER
Dag 7 – Historien bak Machu Picchu
I dag tok vi en roligere dag i Cusco for å forberede oss på Inka Trail, som starter i morgen. Etter flere dager med opplevelser i Amazonas og akklimatisering i Andesfjellene passet det godt å bruke dagen på å lære mer om historien og kulturen bak målet for reisen. Vi droppet Rainbow Mountain på grunn av matforgiftning og har ruslet rundt og gått på Machu Picchu museet.
Det var veldig flott å få et innblikk i Inkariket og historien om Machu Picchu. Byen ble bygget på 1400-tallet under inkakeiseren Pachacútec og ligger spektakulært til mellom bratte fjell og dype daler. Ingen vet helt sikkert hvilken funksjon byen hadde, men den antas å ha vært både kongelig residens, religiøst senter og administrativt knutepunkt.
Vi lærte også mer om hvordan Machu Picchu ble kjent for resten av verden. Den amerikanske oppdageren Hiram Bingham besøkte stedet i 1911, men museet ga et mer nyansert bilde av historien. Lokale bønder og guider kjente allerede til ruinene, og Bingham ble ledet dit av den lokale bonden og vertshuseieren Melchor Arteaga. Det finnes også spor som viser at andre hadde besøkt stedet før ham. Likevel var det Binghams kartlegging, forskning og publisering som gjorde Machu Picchu internasjonalt kjent.
Utgravningene som startet i 1912 avdekket mye ny kunnskap om livet i inkabyen. Rundt 170 menneskelige levninger ble funnet i og rundt området. Bingham trodde først at de fleste tilhørte kvinner, men senere undersøkelser viste at levningene representerte både menn, kvinner og barn. Flere av hodeskallene hadde en karakteristisk avlang form. Dette skyldtes en tradisjon der hodet ble formet i barndommen ved hjelp av bandasjer eller treplater, noe som markerte identitet, slekt og sosial tilhørighet.
En annen ting som gjorde inntrykk var betydningen tekstiler hadde i Inkariket. For inkaene var tekstiler mer verdifulle enn både gull og sølv. De fineste stoffene ble vevd av spesialiserte kvinner og laget av alpakka- og vicuñaull. Klær var ikke bare praktiske plagg, men uttrykk for makt, status og religiøs betydning. Herskeren brukte eksklusive mønstre og materialer som bare de høyeste samfunnslagene hadde tilgang til.
Gjennom dagen fikk vi et stadig tydeligere bilde av hvor avansert inkasamfunnet var. De bygde veier gjennom utilgjengelige fjellområder, utviklet avanserte jordbruksterrasser og konstruerte steinbygninger som fortsatt står nærmest uskadde etter flere hundre år.
Museumsbesøket ga historien bak Machu Picchu et helt nytt innhold.
Etter museumsbesøket tok vi en lett lunsj på en koselig kafé i en av de mange sidegatene i Cuscos. Det ble også tid til litt shopping.
I morgen skal vi begynne vandringen langs de gamle inkastienene gjennom Andesfjellene. Det blir spesielt å følge i fotsporene til menneskene som bygde dette imponerende riket for over 500 år siden. Nå er sekkene pakket, turbekkledningen klar, og forventningene store til de neste fire dagene på Inka Trail.
- Nina
Nokre av deltakarane var i dag og besøkte Rainbow Mountain:
ONSDAG 23. SEPTEMBER
Dag 6 – Cusco: Historie, kultur og akklimatisering
Etter gårsdagens reisedag til Cusco våknet vi til vår første hele dag i Inkarikets gamle hovedstad, 3 400 meter over havet. Solen skinte fra en skyfri himmel, og dagens program var perfekt tilrettelagt for å gi oss tid til å venne oss til høyden før de kommende utfordringene på Rainbow Mountain og Inka Trail.
Dagens første stopp var Paty Factoria, en lama- og alpakkafarm utenfor Cusco. Her fikk vi lære forskjellen mellom Andesfjellenes fire kameldyrarter: lama, alpakka, vicuña og guanaco. Selv om de tilhører samme familie, er de overraskende ulike både i størrelse, utseende og bruksområde. Vi fikk komme tett på dyrene, mate dem og ta bilder, samtidig som vi lærte hvilken viktig rolle de har hatt for lokalbefolkningen siden inkatiden.
Det mest fascinerende var historien om vicuñaen, som produserer noe av verdens fineste og mest eksklusive ull. I Inkariket var denne ullen forbeholdt keiseren og adelen. Dyrene vi møtte var usedvanlig tamme, og en av dem viste en helt spesiell interesse for menneskehår, til stor underholdning for gruppen. Etterpå besøkte vi gårdens butikk, hvor vi lærte hvordan man kan skille ekte alpakkaprodukter fra imitater før vi kikket på både strikkevarer og lokalt håndverk.
Deretter gikk turen videre til Sacsayhuamán, det imponerende festnings- og tempelområdet som ligger på høyden over Cusco. Her fikk vi ikke bare en spektakulær utsikt over byen og de omkringliggende Andesfjellene, men også et innblikk i den avanserte ingeniørkunsten som preget Inkariket. De enorme steinblokkene er tilpasset hverandre med en presisjon som gjør at man knapt kan få plass til et papirark mellom dem.
Det som gjorde størst inntrykk på meg, var at disse konstruksjonene fortsatt står nesten urørte etter flere hundre år, til tross for både kraftige jordskjelv og tidens tann. Ingen vet helt hvordan inkaene klarte å flytte og plassere de massive steinblokkene med så stor nøyaktighet. Guiden fortalte også at mye av gullet og sølvet som opprinnelig prydet bygningene forsvant etter den spanske erobringen, og at store deler av de gamle murene senere ble brukt som fundamenter for kirker og koloniale bygninger. Bare rundt 40 prosent av de opprinnelige konstruksjonene står igjen i dag.
Resten av dagen tilbrakte vi i Cuscos historiske sentrum. Byen var hovedstaden i Inkariket og regnes fortsatt som Perus historiske og kulturelle hjerte. På Plaza de Armas, det vakre hovedtorget, fikk vi høre historien om hvordan spanjolene bygde kirker og palasser direkte oppå inkaenes fundamenter. Resultatet er en unik blanding av to kulturer som fortsatt preger byen. Overalt ser man spor etter inkaene side om side med kolonial arkitektur, og Cusco føles derfor som langt mer enn et museum. Det er en levende by hvor historien fortsatt er en del av hverdagen.
Til lunsj spiste vi på den flotte restauranten Limo, med utsikt mot torget og byens livlige gater. Deretter fortsatte vi sightseeing i et rolig tempo. Høyden merkes godt, selv under enkle spaserturer, og vi passet på å drikke mye vann og ta regelmessige pauser. Akklimatiseringen er avgjørende for at kroppen skal være klar for dagene som venter enda høyere oppe i Andesfjellene.
Klokken 17 samlet gruppen seg til briefing om Inka Trail. Her gikk vi gjennom programmet, praktiske detaljer og hva vi kunne forvente av den berømte vandringen som ligger foran oss. Stemningen var preget av både spenning og forventning. Etterpå var det middag på restauranten Niubiz hvor vi prøvde alpakkakjøtt. Det var litt rart etter å ha klappet noen søte eksemplarer tidligere på dagen.
- Nina
(Foto: Tito)
TIRSDAG 22. SEPTEMBER
Dag 5 – Fra Amazonas til Inkarikets hovedstad
Etter flere innholdsrike dager i Amazonas er dag 5 først og fremst en transportetappe. Vi startet dagen med felles frokost og var pakket og klar i kano kl. 09:00 for returen tilbake til Puerto Maldonado. På veien gjennom elvene fikk vi et siste glimt av regnskogen, dyrelivet og det frodige landskapet som hadde vært hjemmet vårt de siste dagene. Vi ble hentet med buss og transportert til en hyggelig cafe hvor alle bortsett fra meg og Benn nøt en bedre kaffe og lunsj. Etter at vi hadde pakket om gikk turen til flyplassen.
Fra Puerto Maldonado gikk reisen videre med fly til Cusco, den tidligere hovedstaden i Inkariket. Flyturen ga et fascinerende perspektiv på Perus enorme variasjon. På kort tid beveget vi oss fra Amazonas' varme og fuktige lavland til Andesfjellenes høye og imponerende landskap.
Vel fremme i Cusco kunne nok sikkert noen merke den store høydeforskjellen. Byen ligger omtrent 3 400 meter over havet, og programmet fremover er lagt opp med en rolig ettermiddag og kveld for akklimatisering. Etter innsjekk på hotellet var det klart for en byvandring og middag på en fin Italiensk restaurant.
Selv om dagen i hovedsak handlet om reising, markerte den overgangen mellom to av Perus mest spektakulære regioner. Vi forlot den tropiske regnskogen og ankom hjertet av den gamle inkasivilisasjonen, klare for nye opplevelser i Andesfjellene de kommende dagene.
- Nina
(Foto over: Veronica / Foto under: Tito)
MANDAG 21. SEPTEMBER
Dag 4 – Amazonas fra vannet og jungelen
Vi startet dagen tidlig med vekking før soloppgang. Frokosten ble servert allerede klokken 05.30, og alle måtte være ferdig pakket og klare for avreise innen 06.30. Før vi dro videre fikk vi et hyggelig møte med noen av områdets minste innbyggere. I trærne like ved lodgen hoppet flere tamarinaper rundt. De var bittesmå, nysgjerrige og utrolig søte å se på på nært hold.
Etter frokost la vi ut på nye oppdagelser. Først gikk turen med motorisert kano gjennom Amazonas-landskapet. Morgenlyset lå fortsatt lavt over vannet, og naturen våknet gradvis til liv rundt oss.
Etter båtturen gikk vi omtrent en time gjennom jungelen på smale stier før vi kom frem til innsjøen Lago Valencia. Her gikk vi om bord på en enkel pram uten motor og gled sakte og lydløst gjennom vannet. Den rolige fremdriften gjorde det mulig å komme tett på dyrelivet uten å forstyrre det.
Fuglelivet var imponerende. Vi fikk blant annet se snakebird, også kjent som anhinga, samt den karakteristiske hoatzinen, ofte kalt «stinkfugl» eller «astmabird» på grunn av de hese lydene den lager. I tillegg observerte vi vakre rød-grønne ara-papegøyer som fløy mellom trekronene.
På innsjøen fikk vi også oppleve flere av områdets andre dyr. Vi så otere som dukket opp i vannoverflaten, og var store og svømte som delfiner. Leon demonstrerte hvordan man fisker piraja, og etter kort tid hadde han en liten piraja på kroken som vi fikk studere på nært hold.
På vei tilbake gjennom jungelen handlet mye av turen om plantelivet og hvordan lokalbefolkningen bruker naturressursene rundt seg. Vi lærte om flere ulike treslag og deres betydning. Blant annet fikk vi se det imponerende lupuna-treet, som ofte omtales som inspirasjonen til «The Tree of Souls» i Avatar-filmene. Vi så også hvitløkstreet, som avgir en tydelig lukt av hvitløk når barken gnis, og copaiba-treet, som er kjent for sin medisinske olje og brukes i tradisjonell medisin. Leon fortalte også om de mange ulike palmene som gir både mat, byggematerialer, fibre og andre nødvendige ressurser til menneskene som lever i Amazonas.
På ettermiddagen gikk til et 40 meter høyt tårn med 200 trappetrinn hvor vi fikk se aper og papegøye. 200 trappetrinn høres ikke krevende ut - men lover svetten sprutet i den høye temperaturen i jungelen. Luftfuktigheten er på 80-90 %
På kvelden etter mørket hadde lagt seg dro vi for å se om vi kunne finne fler hvite Kaimen og det så vi flere av. Vi så også en stor kapybara som stod å slappet av i vannkanten.
Dagen har gitt et fascinerende innblikk i hvordan alt i regnskogen henger sammen. Dyrene, plantene og menneskene er del av et komplekst økosystem der hver art og hver plante har sin funksjon. Etter enda en innholdsrik dag sitter vi igjen med stor respekt for naturmangfoldet og kunnskapen til dem som har levd i dette området gjennom generasjoner.
- Nina
(Foto over: Veronica)
(Foto over: Giscard / Foto under: Tito)
SØNDAG 20. SEPTEMBER
Dag 3 – Fra Andesfjellene til Amazonas
Vekkerklokken ringte allerede klokken halv seks. Det var tid for å pakke om bagasjen, spise frokost og gjøre seg klar for neste etappe av reisen. Vi ble hentet med buss på hotellet og kjørt til flyplassen.
Kontrasten kunne knapt vært større. Etter å ha fløyet høyt over de snødekte Andesfjellene, der fjellryggene strakte seg som et endeløst bølgende landskap under oss, begynte naturen gradvis å endre seg. Langt der nede kunne vi skimte den mektige Madre de Dios-elven som bukter seg gjennom landskapet. Det var nesten overraskende å se at elven var helt brun, farget av sedimenter og jordmasser fra regnskogen.
Litt forsinket landet vi i Puerto Maldonado, porten til den peruanske regnskogen. Den kjølige fjelluften fra Cusco var erstattet av varm og fuktig tropeluft som omsluttet oss idet vi steg ut av flyet. Temperaturen nærmet seg 40 grader, og det kjentes.
Vi ble transportert til kontoret til turoperatøren, hvor vi pakket om bagasjen til kun det vi trengte for tre dager ute i regnskogen. Jeg var litt spent på om jeg hadde fått med alt det nødvendige, eller om jeg kanskje hadde pakket litt for mye. På vei til stedet der vi skulle møte båttransporten stoppet vi på et lite minimarked for å kjøpe drikke og snacks.
Underveis fikk vi et innblikk i hverdagslivet i området. Vi så familier som kjørte hele husholdningen på én tuk-tuk, inkludert barnevogner og bagasje. Langs veien passerte vi vannmelon- og bananplantasjer, og vi lærte også om innhøstingen av paranøtter. Paranøtttrærne kan bli mer enn hundre år gamle og er en viktig inntektskilde for mange familier i regionen.
Etter hvert kom vi frem til bryggen ved Madre de Dios-elven. Her gikk vi om bord i en motorisert kano som skulle ta oss videre inn i regnskogen. Med solkrem og myggmiddel på plass la vi ut på vår første oppdagelsesferd.
Elven var som en bred, brun landevei gjennom jungelen. På begge sider hang den tette vegetasjonen utover vannkanten, og enorme trær dannet et grønt tak over deler av elvebredden. Guiden pekte stadig ut planter, dyrespor og små detaljer som vi ellers aldri ville lagt merke til.
Langs bredden fikk vi øye på en hvit kaiman (Caiman crocodilus) som lå helt stille og solte seg. Den lot seg ikke forstyrre da båten stoppet opp bare noen meter unna. Høyt oppe i tretoppene satt to grønnvingede araer (Ara chloropterus) med sine sterke røde og grønne fjær, mens flere elveskilpadder solte seg på stokker og sandbanker.
Så kom et av dagens store høydepunkter. To kapybaraer (Hydrochoerus hydrochaeris) dukket opp langs elvebredden. Disse enorme gnagerne kan veie mellom 60 og 65 kilo og ser nærmest ut som gigantiske marsvin uten hale. De tilhører faktisk samme familie som marsvin og kan spise opptil fem kilo gress om dagen.
Vi så også mange svartgribber (Coragyps atratus) som seilte over tretoppene eller satt langs elvebredden. Hver sving på elven bød på nye overraskelser.
Plutselig dukket jungellodgen Tambopata Reserve Explorer’s Inn opp mellom trærne. Midt i det grønne havet av vegetasjon lå den som en fredelig oase omgitt av natur på alle kanter. Etter innsjekking og en kort pause fikk vi oppleve en vakker solnedgang over regnskogen.
Da mørket hadde senket seg, tok vi på oss hodelykter og la ut på vår første nattvandring. Regnskogen forandret karakter fullstendig når solen gikk ned. Lydene ble sterkere, luften enda mer fuktig, og overalt rundt oss var det liv.
Guiden hjalp oss med å oppdage et fascinerende mangfold av små skapninger. Vi fant flere pinnedyr (Medauroidea extradentata)som var så godt kamuflert at de så ut som små kvister. Vi så store taranteller gjemt mellom røtter og blader, og fikk også se den edderkoppen (Phoneutria nigriventer) en stor vandreedderkopp som er kjent fra regnskogene i Amazonas.
Langs skogbunnen vandret kolonier av bladskjærermaur (Atta cephalotes) som bar grønne bladstykker mange ganger større enn sin egen kropp. Vi kom også over en stor aga-padde (Rhinella marina), som satt nesten urørlig i gresset og ventet på insekter. Med sin grove, vortete hud gikk den nærmest i ett med omgivelsene.
Blant busker og grener oppdaget vi små fugler som sov i bittesmå reder skjult for rovdyr. Vi så også flere arter av ville kakerlakker som naturlig hører hjemme i regnskogens økosystem, øyenstikkere (Odonata) ved vannkanten og ildfluer (Lampyridae) som blinket som små levende lys mellom trærne.
Når hundrevis av lysglimt plutselig lyste opp i mørket rundt oss, føltes det nesten som å vandre gjennom et eventyrland. Hver meter bød på nye inntrykk, og nattvandringen ga oss et fascinerende innblikk i livet som våkner til når solen går ned over Amazonas.
Det var en dag fylt av kontraster og sterke inntrykk. Vi hadde reist fra de snødekte Andesfjellene til den varme regnskogen, fra byliv til villmark. Samtidig hadde vi fått vårt første møte med et av verdens mest artsrike og fascinerende økosystemer. Eventyret i Amazonas hadde for alvor begynt.
- Nina
(Foto over: Tito / Foto under: Berit)
LØRDAG 19. SEPTEMBER
Vi landet kl. 06:00 i Lima. Flyplassen var diger og etter at vi hadde stått i kø for å bli klargjort kunne vi hente bagasjen vår og møte guiden vår som ventet. Vi tok buss til hotellet som lå ca ? Fra hotellet. Trafikken er kaotisk og det bor 13 mill mennesker i Lima. Bilene er full av bulker og veldig mange tuter. Det er mye fattigdom i landet og det ser vi. Vi setter fra oss bagasjen og blir plukket opp av buss og kjørt inn til centrum av Lima, hvor vi er på Sigthseeing. Plaza Mayor er hjertet av det historiske Lima. Rundt plassen ligger regjeringspalasset, katedralen, erkebiskopens palass og rådhuset. Her samlet spanjolene den politiske, religiøse og administrative makten på ett sted, og plassen fungerer fortsatt som Perus viktigste seremonielle sentrum. Vel tilbake på hotellet har vi fritid hvor meg og Benn spiser lunsj på en italiensk restaurant etter at vi har ruslet rundt og vært innom katteparken. Stress med å pakke om bagasje for turen over Andesfjellene til Puerto Maldonado langt inne i jungelen. Felles middag på Peruansk restaurant. Café de la Paz – et lite pusterom i storbyen. Den lå midt i de livlige gatene La Paz, et hyggelig møtested der både lokalbefolkning og reisende søker en pause fra byens travle tempo. Med duften av peruansk kjøkken var det lett å synke ned i en stol og la inntrykkene fra dagen få synke inn.
- Nina
KLAR FOR INKA TRAIL, MACHU PICCHU, RAINBOW MOUNTAIN OG AMAZONASJUNGELEN!
Årets haust-gjeng til Peru er snart klare til avreise for å realisera det store Sør-Amerika-eventyret.
Peru er kontrastanes land. Dei skal blant anna gå Inka Trail fram til Machu Picchu, gå på oppdagingsferd i Amazonas-jungelen, oppleva Nazca-ørkenen, dra på ein heilt spesiell båttur rundt Ballestas-øyane og mange av dei skal besøka Rainbow Mountain og avslutta turen med eit besøk på dei flytande øyane på Titicaca-sjøen.
Sidan heile 33 deltakarar ville vera med i haust, delte me dei opp i to grupper - leda av henoldsvis Tito og Giscard. Begge er drevne og populære guidar som eg har samarbeida med i mange år (Tito i heile 18 år...). Dagsprogrammet vil sjølvsagt vera identisk, men dei har heilt separat opplegg undervegs.
På fredag 18. september setter dei seg på flyet i retning Lima. På denne sida legg me ut bilete og oppdateringar undervegs.
Les alt om dagsprogrammet og andre detaljar om turen her
