DAGBOK INKA TRAIL 2. JULI 2026
ONSDAG 15. JULI
Hotellet vi kom fram til kunne vært på Granca: to fløyer med rom som hadde balkong ut mot et bassengområde med bassengbar og trapp ned til stranda.
Men det var et fint hotell med god frokost. Forøvrig samme kjede ("Casa Andena") som vi har brukt både i Lima og Cusco (og i Agua Calientes for de som bodde der).
Vi kom seint fram så det var ikke stort å gjøre annet enn å spise middag og legge seg for å sove og gjøre seg klar til neste dag.
Etter frokost på hotellet så kjørte vi ned til Paracas og tok en båt ut til øyene med fugler og sjøløver og fantastiske klippeformasjoner.
Så ble det et par timers "granca-liv" ved svømmebassenget med en lunsj i bassengbaren. Jeg fikk omsider smakt ceviche. Interessant konsistens og veldig god smak. Ceviche er marinert, rå, fisk, som smaker mye bedre enn det høres ut som.
Og så satte vi oss i bussen igjen for å dra til ørkenbyen Ica. Stedet kunne vært kulisser i Dune... enorme sanddyner så langt øyet kan se.
Vi var først innom en gammel hacienda (et ord jeg kjente igjen fra Morgan Kane-bøker) som var eid av det Peruvianske utdanningsforbundet (dvs. Perus versjon av Hurdalsjøen hotell) og som lå vakkert og ydillisk til i en oase mellom sanddynene. De tre lærerene som er med på turen approvet stedet... "the teachers approve this place".
Og så trasket vi opp i sanddynene og møtte våre sjåfører og klatret opp i noen kjøreredskap som kunne vært hentet ut av Mad Max og det bar opp i sanddynene med sprett og opp.
Vel oppe i sanddynene så fikk vi prøve "sandboarding", som er snowboard, men på snø. Vi nøyde oss med bodysurfing-varianten, dvs. liggende på magen på brettet.
Så rett før solnedgang så klatret vi opp på taket av kjøredoningen og satt der og så på solnedgangen.
Sanddynene som vi lekte oss i, er forøvrig en etappe på Dakar-rallyet (som etter min mening burde byttet navn da det flyttet til sør-Amerika, menmen...).
Neste morgen var det bare tre av oss som skulle gjøre noe, så resten kunne chille ved svømmebassenget.
Det vi tre skulle gjøre var å fly over Nazca og se på de mystiske figurene og mønstrene i sanda der. Figurer som kun kan sees når man ser på dem fra lufta.
Vi klatret inn i en Cessna Caravan, en flytype som brukes mye av fallskjermhoppere, sammen med en gjeng med hyggelige kanadiere (vi snakket ikke om hockey-VM) og fløy ut til figurene, der kapteinen overlot stikka til kopiloten og snudde seg i setet og pekte og forklarte hvordan vi skulle se figurene mens vi fløy i tette sirkler over dem i 200m høyde.
Å se ned på disse figurene fra 200m høyde, var litt magisk for meg. Fordi første gang jeg hørte om disse figurene, var på 70-tallet da jeg leste i ei bok morfaren min hadde liggende, skrevet av en sveitser som het Erich von Däniken.
Om disse figurene var tegnet for eller av romvesner (som Däniken ville ha det til), skal jeg la være usagt.
Men jeg kjøpte meg iallefall ei t-skjorte med figuren som er kjent som "The Astronaut".
På kvelden i Lima så gikk vi alle ut til middag og hadde "siste natt med gjengen", for nå skal noen hjem og resten skal ha seg en tur til Titica-sjøen før det blir kursen hjemover.
- Steinar
(Foto. Tito)
TYSDAG 14. JULI
(Foto: Gry)
Alle skryter over å ha rodd. Vi kan skryte av å ha rodd 5000 moh. Her kommer et bilde av Giscard sin gruppe på Rainbow Mountain.
- Gunnhild
(Foto: Gunnhild)
SØNDAG 12. JULI
Un experiencia de mi vida (ref. Bodil...)
En stor takk til de som gjorde dette til en fantastisk opplevelse: Hovedguide Tito og de tre guidene på Inca trail: hovedguide Wally, kunnskapsrike Freddy og humoristen og gledesprederen Oscar.
Og ikke minst: kokken Florentino som disket opp med noen utrolig måltider fra sitt feltkjøkken.
Og så han som jeg dessverre ikke husker navnet på, men som hadde ansvar for portapottyen. Toalettene på camp 1 Huayllabamba var helt ok å bruke, men de på de andre campene var litt ekle (ikke helt umulige å bruke om man skulle være nøden nok, men veldig, veldig greit å slippe).
Og så hele bærer-crewet da som rev ned campen etter vi hadde stått opp og dratt, løp forbi oss med 20-25kg på ryggen og stoppet for å rigge opp for varm lunsj med telt og bord og stoler, som de igjen rev etter at vi hadde dratt for igjen å løpe forbi oss og rigge opp campen for natta.
Og så sto de og klappet for oss når vi kom i camp. Det var egentlig vi som burde klappet...
Vi måtte opp tidlig torsdag morgen for å kjøre til startpunktet Piskacucho. Ble bare en veldig enkel frokost med to ristede brødskiver med jordbærsyltetøy.
Piskacucho eller "Km82" er et sjekkpunkt der vi måtte vise passet for å bevise at vi var de vi sa vi er. Det er bare 500 mennesker som får bruke Inca trail daglig, av disse 200 turister og 300 support-personell (guider, kokker, bærere) og alle disse må være registrert på forhånd.
Etappe 1 startet ganske snilt på 2600 moh og er i starten en grusvei som følger dalen nedover på andre sida av elva Urubamba fra der jerbanen går, så vi hadde selskap fra toget til Aguas Calientes som vi skulle ha tilbake i retning Cusco etter endt vandring.
Etterhvert så svingte vi oppover i sida på dalen og så ruinene av administrasjonsseteret Patallacta, først fra en gresslette og så enda høyere opp fra ruinene av en hvileplass fra inkatida.
Vi hadde en stopp på et veldig vakkert sted med servering og skygge og stoler og hengekøyer. Noe senere ble vi dirigert over en liten bekk og til en idyllisk gressflekk der crewet hadde rigget til med bord og stoler og varm lunsj.
Vi avsluttet dagen på Huayllabamba på 3000 moh der vi ført ble vist teltene våre som sto klare, fikk instruksjon på porta-potty'en og fikk en varm middag.
Neste dag ble vi vekket 04:30 med varm te og varmt vaskevann og etter nedpakking av egen sekk og duffel båret av bærerne, så var det egentlig rett opp drøye 1200 moh til Dead Woman's pass på 4215 moh før det var 200 høydemeter ned og enda to timers gange til camp der vi først fikk sein lunsj og så noen timer til stille meditasjon i teltet (eller hva man nå ønsket å gjøre?) før det var middag.
Etter middag var det egentlig bare å legge seg for det var bokstavelig talt svart som i en sekk og ingen dekning på mobilene og vi skulle grytidlig opp neste dag også.
Men det å faktisk klare en stigning på 1200 meter som endte på over 4200 moh kjentes som en voldsom prestasjon.
Dag 3 lørdag var mer litt opp og ned, men den starter ganske tidlig med en stigning på 300 meter, som i utgangspunktet skulle vært easy-peasy etter 1200 dagen før, men som, iallefall for min del kjentes ganske seig. Og så var det en del opp og ned men mye i skyggen og mye i det som etterhvert ble mer og mer regnskog.
På veien var vi innom stoppet vi i ruinene til Runkurakay, som jeg trodde var en festning, men som viste seg å være en hvileplass for pilgrimer på Inca trail. Og så klatret vi opp masse bratte trapper til ruinene av et administrasjonssenter og festning fra Inka-imperiet som heter Sayacmarca.
Og rett før vi var i camp så måtte øynene mine justere seg... for det jeg først hadde tatt for å være en greskledd skråning, viste seg å være starten på et enormt terrasseanlegg som heter Wiñay Wayna og som var et jorbruksanlegg med elegante svevende trappesteg mellom terrasenivåene.
Fra Wiñay Wayna kunne man se rett ned på campen for natta. Dette var dagen Norge skulle slå England i Fotball og det var mulighet i camp til å få sett matchen fra et varmt og trangt lokale. Vi endte på ca. 2700 meters høyde.
Dessverre gikk det som det gikk, på grunn av at VAR suger og at FIFA er partiske og smiskende med de store. Men England fikk slite for seieren sin i alle fall. Og det norske landslaget har gjort en fantastisk innsats og alle besserwissere kan ta seg ei bønne.
Dag 4 søndag var en forholdsvis kort og fysisk enkel etappe. Først pakke kjapt sammen og stille seg i kø for å slippe inn, så til Inti Punku ("solporten"), der man først kan se Machu Picchu og ta litt bilder. På veien gikk vi først i mørke med hodelykter. Etter at mørket hadde blitt til tusmørke så passerte vi også en giftig slange som lå og døset i den kalde morgenen.
Vi var nå helt klart i regnskogen! Litt merkelig på 2700 moh som er høyere enn norske fjell...
I Machu Picchu så var det så mange inntrykk at det er vanskelig å beskrive dem alle. Og det vil uansett være umulig å beskrive følelsen av magi og mystikk som stedet gir. Jeg sier bare: dra dit mens det fortsatt er mulig!
Fra Machu Picchu var det buss ned til Aguas Calientes, som er en liten alpelandsby med tog igjennom gatene og som ligger i bunnen av en veldig trang dal med utrolig bratte fjellsider. At det i hele tatt har vært mulig å klore på plass en vei opp til Machu Picchu sier litt om menneskers pågangsmot og ingeniørevner.
Etter en lunsj i restauranten som passende kalles Hot Springs (gjett hva Aguas Calientes betyr...? Eller evt. spør google...) så var det tid før litt shopping, før vi satte oss på luksustoget til Ollantaytambo og så en lang og mørk busstur tilbake til Cusco der vi igjen plukket opp koffertene våre og tok inn på vårt gamle rom.
Det er på hotellerommet er vi nå. Vi droppet å gå ut for å spise og heller bruke tida på å handle det vi trengte og pakke om kofferter og sekker for videre reise.
Vi er proppfulle av inntrykk fra først jungeltur og så Inca trail og Machu Picchu. Og ennå er det ei uke igjen.
Imorgen blir det en transportdag med først fly til Lima og så buss sørover i 4 timer til et hotell ved sjøen. Dette er lengre sør i Peru og vi er på sørsida av ekvator, dvs. vinter så det er ikke snakk om noen badeferie.
- Steinar
TORSDAG 9. JULI
I dag startar dei å gå sjølve Inka Trail. Fire dagar tar det å gå denne fantastiske stien fram til Machu Picchu. Det er ikkje mobildekning i området så sannsynlegvis høyrer me ikkje frå dei igjen før mandag kveld norsk tid.
Men dei klarte å få gjennom eit par bilete akkurat i det dei starta på Inka Trail i formiddag:
ONSDAG 8. JULI
Strålende sol og strålende utsikt fra 5036 moh. Fin tur i godt selskap med flink guide
- Lena
(Foto: Lena)
Morgentur i Cusco
Vi er tidlig oppe på denne turen, og i går kl. 06.00 var Ivar og jeg klar for dagens morgentur. Det var kaldt, så vi startet med ull på ull, luer og votter. Etter hvert kom sola og varmet godt.
Turen gikk 5 km med ca. 180 høydemeter. Det høres kanskje lite ut, men i Cusco, som ligger på rundt 3400 moh., kjennes bakkene ekstra godt. Underveis besøkte vi San Cristóbal-kirken med fantastisk utsikt over byen, før vi fortsatte opp og rundt det imponerende inka-anlegget Sacsayhuamán. En flott start på dagen!
I morgen går turen til Rainbow Mountain.
- Lise
(Foto over: Lise / Foto under: Gunnhild)
TIRSDAG 7. JULI
Dagens sightseeing i Cusco
(Foto over: Gunnhild / Foto under: Tito/Giscard)
Morgentur i Cuzco
(Foto. Nina)
MANDAG 6. JULI
Disse ord skrives i inkaenes hovedstad Cusco.
Etter en frokost på Explorers Inn, så satte vi oss i båten for transport inn til Puerto Maldonado.
Båtturen tilbake til Puerto Maldonado ble ikke ren transport, for guide Leo spottet kapybaraer på bredden, så da måtte vi ta en fotostopp der. Det var faktisk en hel flokk med kapybaraer, så vi fikk tatt godt med bilder av verdens største gnager (kan bli opp til 80kg). Er som et kjempemarsvin eller en kjempehare.
Innsjekk og sikkerhetskontroll gikk greit. Puerto Maldonado har ikke verdens største flyplass... både sikkerhetskontroll og bagasjesystem kan minne om regionale flyplasser i nord-Norge (selv om både flyet vi kom med og flyet vi dro med var av type Airbus A320, som er... noe større en Dash-8).
Jeg var litt spent på landingen av en Airbus A320 i Cusco, der rullebanen ligger på 3310moh. Men: det må være den smuudeste touchdown'en jeg har opplevd. Flyet bare kysset asfalten uten en eneste dump og så bremset de opp.
Vi har ikke gjort så mye ennå og imorgen blir en rolig dag, men førsteinntrykket er at Cusco er en meget pen by, med et livlig gateliv.
Men man merker høyden litt på at man blir litt svimmel og at det er lettere å gå ned små bakker enn det er å gå opp de samme bakkene.
Akkurat nå har vi vært ute og spist og hørt på lokal musikk fra Andes.
Fotball-VM slipper ikke taket. Kampen mellom USA og Belgia sto på i bakgrunnen og snakkisen var at Trump hadde ringt Infantino og bedt ham fjerne det røde kortet til Balogun og at Infantino hadde fjernet det.
Så alle heiet på Belgia og i skrivende stund ser det ut som om Belgia er i ferd med å sende USA ut av VM (får se hva Trump gjør da...?).
- Steinar
(Foto over: Tito / Foto under: Gunnhild)
Det ble god stemning under kampen, og spansktalende kommentator gjorde kampen enda bedre. Takke være Star Link fikk vi se kampen inne i Amazonas, men med noen restart underveis.
Selvfølgelig ble det roing.
(Foto over: Tito / Foto under: Giscard)
SØNDAG 5. JULI
Vi bor i noe som heter Explorers Inn og ligger ved elva Tambopata som kommer fra Bolivia og som i Puerto Maldonado (der vi landet med fly i går og skal reise fra imorra) går sammen med elva Madre de Dios (som kommer fra Cusco, dvs. dit vi skal imorra). https://explorersinn.com/
Idag sto vi opp grytidlig for å stille 05.00 for å gå til et 42m høyt utsiktstårn og se (og høre) jungelen våkne til liv når sola kom opp.
Tårnet er bygd for forskningsformål og driver innsamling av karbondioksyd-målinger over amazonas. Det er også en utsiktsplatform som stikker opp over tretoppene.
Det er trang på toppen så vi måtte dele oss i to grupper. Trine og jeg var i den første gruppa. Dersom det er klart så er det en vanvittig utsikt på toppen. Dessverre var det tåke/dis da vi kom på toppen, men den lettet litt mens vi sto der og majestetiske trær som var nesten like høye som tårnet dukket fram og lot seg ta bilde av. Og så hadde vi et minutt på toppen der vi sto og bare lyttet på jungelen komme til live. Selv med tåke var det en spesiell opplevelse å stå og se ned på det grønne havet rundt oss.
På turen tilbake så var jungelen begynt å våkne og vi hørte masse fugler, samt en flokk med brølaper som hadde begynt å våkne og viste det med å lage brølene som har gitt dem navn ("howler monkeys").
Så var det tid for frokost, før vi igjen trakk i turutstyr for en tur til Oxbow lake. Oxbow lake er en bøy ("meander") i elva Tambopata som har blitt til en innsjø for en par-tre hunder år sia og som langsomt gror igjen.
Men inntil Oxbow lake gror igjen så er den hjem til dyr som liker klarere og stillere vann enn det som er i elvene som til slutt blir til Amazonas.
Her er det mulig, om man er heldig, å se anacondaer, svarte kaimaner og otere. Vi fikk ikke sett noen av disse. Vi så sporene der anacondaer eller kaimaner hadde dratt seg gjennom gresset, men vi så ikke selve dyrene. De var nok i vannet godt unna varmen fra sola. For selv om det er vinter og ikke supervarmt i lufttemperatur, så er det ganske intenst når sola står på og høy luftfuktighet.
Og: guide Leo fanget en piraja som vi fikk se på før den ble sluppet ut i vannet igjen (den tåler opp til 15 minutter ute av vannet). Leo sa at piraja skulle han fange på 10 minutter og det klarte han. Så... kanskje ikke bade akkurat der...?
Etter Oxbow lake var det tid for lunsj og deretter ble det en pause i regnskogsekspedisjonene mens Norge spilte mot Brasil. Og det gikk jo riktig så bra for Norge. Guide Tito tok fikk filmet roing der Tito sto for trommingen.
17:40 var det tid for "night walk" med guide Leo. Da fikk vi en tur gjennom jungelen i mørket og fikk se det som nattjungelen hadde å by på, som er frosker, løvskjæremaur, jungelens giftigste edderkopp, to store skorpioner og nattas høydepunkt: en diger tarantell som Leo lokket ut med et gresstrå og som han brukte til å leke med tarantellen som en kattunge.
Vi kom ut av jungelen i tide til å få av oss de ganske svette lange klærne vi hadde gått "night walk" med og ta på oss noe litt lettere og tørrere og komme oss til middag.
Etter middag så fikk vi en orientering om morgendagen. Da skal vi våkne og pakke og legge duffelbaggene på et avtalt sted og så gå til frokost.
Etter frokost er det først båt og så buss til flyplassen og fly til Cusco, der vi skal tilbringe de neste dagene før Inka trail med akklimatisering i høyden.
- Steinar
Første dag i Amazonas var en opplevelse med båttur opp elven, og «nattsafari» kl.18.00 ( da er det mørkt her). Kvelden ble avsluttet med overraskelse fra betjeningen (i regi av Jarle. Takk turoperatør Jarle Trå!). Det ble drink og kake på Wenche og Tor som begge fylte 60 år, og har feiret sølvbryllup❤️🥳 Turen var en presang til oss selv, men på grunn av turen ble bestilt for 10 måneder siden hadde vi helt glemt. Jarle husket. Sengen var også dekorert som en bryllupsuite😏👍
- Tor
(Foto over: Gunnhild / Foto under: Tor)
Fantastisk! I går kveld så vi dovendyr, ocelot-katt, mange fugler, små hvite kaimaner og mer. Glad gjeng, dagens høydepunkt... alle ror til Norge-Kampen!
- Tito
LØRDAG 4. JULI
(Foto: Gry Elisabeth)
FREDAG 3. JULI
Gjengen landa i Lima grytidleg i dag, og etter ein roleg start og litt kvile, har dei vore på sightseeing i Perus hovudstad. Turen er i gang!
(Foto over: Tito / Foto under: Gry)
KLARE FOR INKA TRAIL
Dette er den mest varierte turen på programmet mitt - både når det gjeld natur og kultur. Peru er kontrastanes land. Gjengen skal gå Inka Trail, utforska Machu Picchu, gå på oppdagingsferd i jungelen, oppleva Nazca-ørkenen og dra på båttur rundt Ballestas-øyane. Nokon skal også besøka dei flytande øyane på Titicaca-sjøen på slutten av turen.
Årets sommartur er delt i to grupper sidan heile 30 deltakarar ville vera med. Gruppene er leda av henholdsvis Tito og Giscard - begge er drevne og populære guidar som eg har samarbeida med i mange år (Tito i heile 18 år...). Dagsprogrammet vil sjølvsagt vera identisk, men dei har separat opplegg undervegs.
På denne sida legg me ut bilete og oppdateringar etter kvart som turen skrider fram. Kanskje ikkje kvar dag, men i alle fall med ujevne mellomrom.
Les alt om dagsprogrammet og andre detaljar om turen her.
(Bilete frå tidlegare turar. Foto: Jarle Trå og Anna-Marie Haugen)
